Roskildereferat! (Til ære for gaffa)

(Se også bilder på www.flickr.com/photos/mennesketrollet Dag #1.(2009) Å være på festival er èn ting. Å komme dit er noe annet. Årets Roskilde fikk en bokstavelig talt mørk start, og jeg erfarte at å komme til Roskilde ikke er bare bare. På tross av nøye planlegging gikk ankomsten grundig i vasken, og jeg hilste på gjørma før jeg hilste på vennene. På grunn av to fulle biler var jeg overlatt til meg selv, og planen var derfor å ta flyet fra Gardermoen, toget fra flyplassen og deretter en drosje siste biten. Resten av selskapet skulle møte meg ved inngangen etter midnatt, dette var vi skønt enige om. Alikevel, da jeg omsider ankom festivalen nærmere ett på natta i i lett duskregn var det ingen der. Jeg ventet en stund, men ingen viste seg. Det hjalp heller ikke nevneverdig at mobielen var død som en sild og jeg verken fant frem eller tilbake mellom teltene. Hvor de befant seg visste jeg ikke. Bare at de var et sted på C området. Forøvrig, med sekk på ryggen og motet oppe klarte jeg å lokalisere en ladestasjon der telefonen fikk nytt liv. Alt var vel, glad og fornøyd ringte jeg til en av gutta. Han hadde lånt bort telefonen til en vilt fremmed. Så jeg prøvde et av de andre nummerne. Intet svar hos han. Ikke hos tredjemann heller. Eller fjerde eller femte. Motet sank. Jeg kjøpte meg en øl og furta litt. Men så ringte telefonen, fjerdemann svarte, og ga meg veibeskrivelse, og alt gikk min vei igjen. Etter en del fomling fant jeg omsider camp "Toy&Joy" som de allerede hadde døpt den, og det første som møtte meg der, bortsett fra det tiltagende regnværet var førstemann, Jo Andre. Uten å ense noen eller noe fomla han seg ut av teltet, grynta noe usammenhengde og gikk for å tisse på naboens telt. Deretter snudde han ryggen til oss, og forsvant i gal retning. To timer etter meldte han seg igjen, med armene inni t-skjorta og håret til alle kanter. Så vidt vi kunne forstå av de spredte gryntene hans hadde han sovna i feil telt tre ganger. "Våkna av et skjeggete ansikt som spurte hvorfor jeg tok fra han dyna"  Bortsett fra at en diger danske kløp en av gutta da han prøvde å klemme kjæresten hans foregikk resten av første kvelden uten nevneverdige problemer eller hendelser.

Dag #3 Det ligger noen på teltet. Ikke så vanskelig å komme frem til, ettersom teltduken gnisset meg i ansiktet og en durende snorking akkompagnerte friksjonen, et par centimeter fra øret mitt. Etter å ha stikki hodet ut av det kokende teltet kunne jeg fastslå et en mann i 20 årene, i bar overkropp og mildt overvektig, lå på teltet mitt og sov. Hvorfor han lå der vet jeg ikke, men jeg lot ham sove, og da jeg kom tilbake var karen vekk. Høflig som han åpenbart var hadde han lagt igjen et visittkort i form av et digert svettemerke. Jeg lot med imidlertidig ikke deprimere av denslags, spesiellt siden han hadde lagt igjen sandalene sine også.   Denne dagens start viste det seg, var bare en forsmak på kommende arrangementer. Vi bestemte oss for å dra inn til Roskilde by for å handle og bade, og det hørtes ut som en enkel og grei plan. Banden vår, som består syv djerve menn, er en omstendelig gjeng å få avgårde. Ting gikk tregt, og da vi hadde ventet en hel time på to av kumpanene skulle bli ferdig på en kafèdo,, og deretter bestemte oss for å dra fra dem ble stemningen etterhvert sur. Ihvertfall da de fant oss igjen. Stemningen steg sakte men sikkert da sola skinte for fullt, og praten gikk livlig.  En lang og kronglete jakt til et omspunnet badested førte oss til sist til en grusete strand der det fløt ti centimeter vann to kilometer ut mot havet. Det er langgrunt i danmark. Som en av gutta sa "vi får senke oss nedi" Da vi ankom festivalen i kvelden igjen hadde vi kjøpt mat, leker, toalettpapir og vann. Og en diger tralle. Ps: På et tidspunkt ble å gå på do forvekslet med en tralle, og det i form av en samtale omlag som denne; "Nå må de komme snart, jeg må på do" "Gå i buskene da vel" "Jeg må...stort! Men etterpå må vi handle masse mat, vann, og dasspapir, masse dasspapir, så vi kan skikkelig tralle" "Du mener gå hardt og stort på do, det er tralle?" "Nei, jeg sa at vi TAR en skikkelig tralle" "Ja. Jeg og kjenner jeg må tralle snart" Og derfra var veien kort til:

Dag #4 (2007) Denne dagen ville jeg ta en tur til andre siden av festivalen for å besøke min søster i hennes camp, på P. Klokka ti på formiddag starta jeg, klokka ett på natta var jeg fremme. Hvorfor det? For å begynne med begynnelsen. Da jeg våkna var hodet var noe lett på grunn av nattens strabaser, og ettehvert som gjørma hadde begynt å feste jerngrepet var de meste av eiendelene mine kliss våte. Det viste seg at teltet mitt var vanntett fra toppen, men ikke fra bunnen, og derfor hadde jeg  sovet med regntøyet på og pådratt meg en vedvarende sjuskete følelse i kroppen. Klar som et egg tok jeg høylydt farvel til mine sovende venner, og dro avsted. Regnet hadde endelig tatt en liten pause, så regntøyet fikk bli igjen i teltet. Lett og fin i steget tråkka jeg avgårde, men kom ikke langt før distraksjoner meldte seg. Selvom det var tidlig på dagen var stemningen allerede høy.  En folksom pavillong var for tiltrekkende, og da jeg så at det fantes både gitar og øl der klarte jeg ikke motstå. Jeg falt for fristelsen, og ble sittende. Etter flere sanger, flere ølbokser, og en lang og etterhvert opphetet diskusjon om hvorvidt det heter en eller et strikk bega jeg meg videre, men kom ikke langt da jeg traff på en gammel kjenning. Vi slo følge, men ble stående for lenge ved et dommerpanel som ga karakterer til forbipasserende, og hadde det for hyggelig til å bryte opp. Heldigvis fant han en jente, og jeg kunne snike meg usett vekk. Men hva godt hjalp det?  Ikke lenge etter fant jeg meg selv involvert i en tredje camp der både det ene og det andre var i omløp, og derfra var veien til kort til å rote seg dypere inn i fortapelsen. Jeg havnet ved et bål der allsangen var høy, og da jeg fikk en gitar i hendene igjen meldte to karer bevæpnet med plastsaksofoner seg. Det var for godt til å være sant. Vi sirkulerte rundt blant teltene mens vi spilte og sang av full hals, til allmenn glede og forvirring. Jeg satt lenge med en jente med dreads og dongriklær ved et nytt bål, men da hun forsvant like brått som hun kom var jeg alene igjen, og gikk nok en gang målrettet mot camp P. Men heller ikke denne gangen hadde jeg hellet med meg. Det begynte å regne, og fire unge menn danset halvnakne i regnet. Jeg kastet meg ut i dansen. Det skulle jeg ikke gjort. Å gjøre dirty dancing løftet med en voksen og ganske lealøs danske viste seg å være en dårlig idè, vi falt raskt og hardt i gjørma i kor. Våt til skinnet så jeg ingen annen utvei enn å ta tak i tilfeldig forbipasserende og foreslå byttehandel. Bløte vitser i bytte mot tørre klær. Med en kraftanstrengselse gikk det, utrolig nok, etter en times tid og mange tørre vitser var det våte  antrekket mitt nesten fullstendig utskiftet. Iført batikksinglet, fillete bysserull, en dressjakke med avklipte armer og blå stilongs var jeg klar til dyst igjen, fjong og fin.   Det begynte å bli mørkt, men jeg klarte alikevel å registrere følgende opptrinn på veien. -En panda og en ku som lekesloss -En mann utkledd som Charlie Chaplin som delte ut (ikke helt fersk) fisk -En mann kun iført en truse av buttons. -En syngende barber shop kvartett -En stomp-aktig jam med ødelagt teltutstyr -Et digert bål der man brant telt (allerede) Omsider kom jeg frem til P campen, fant min søster, og gjensynet var gledelig, De var i full gang med å rap jamme med fire sprakende megafoner, jeg fikk dram, og slang meg gledelig med.  Lykken var fullkommen, men jeg hadde brukt 15 timer på å gå to kilometer. Turen tilbake tok tre dager. Etter fire år på Roskilde har jeg skjønt at du kan gjøre festivyalen til det du vil selv. Om man har lyst til å sitte i en camp og drikke varmt øl åtte dager til ende er det ikke noe problem.Om du har lyst til å bli kjent med hundre tusen nye spennende mennesker og ikke sove i ditt eget telt en eneste natt kan du uten problemer gjøre det. Valget er ditt, men det er Roskilde som gir det til oss. Tobias Vik.

Berlinturen:Rapport!

Denne bloggen vil uten problemer avsløre flere reisedagbøker fra tidligere av. Scroll litt bakover og du vil se flere innlegg med  både Taiwan, Amsterdam og Rogland. Men sist Lørdag kom jeg tilbake fra Berlin, og rapporterer litt hulter til bulter til glede og forvirring.  Denne turen var forøvrig en tre års kjærste jubileum gave til min søster og hennes kjære, og de var  naturlig nok mine tyske frender her nede.  Her er noen linjer jeg skrev på verandaen første morgenen, mens resten av selskapet sov: "Dagen i går var todelt. Del èn bestod i å reise ned hit med en rekke transportmidler. Bil, ferge, taxi, fly, tbane og til sist taxi igjen.Det hele foreløp uten nevneverdige problemer av alvorlig sort, dette uten tvil grunnet et godt reiseteam og godt samarbeid innad i teamet. Riktignok forekom enkelte skjønnhetsfeil, som at vi ble sittende for lenge på ferga og snakke, og derav mistet de oppstilte taxiene på utsiden. Etter en frisk spasertur med kofferter gjennom mosseregnet var derimot brøleren glemt, og da vi ankom Rygge var alt i sin skjønneste orden. Flyturen gikk fort, men da vi ankom Berlin begynte opptøyene innad i gruppa å ulme. Transportansvarlig fikk sparken da han sendte oss i feil retning på tbanen. Reiselederen ble styrtet fordi han krøllet papirene, og kassereren ( innehaver av matstipendet fra far) truet med håndfast prinsippføring, om vi kom til å rebellere etterhvert, som for eksempel å forlange både drikke til maten og kaffe etterpå. Utsiktene til revolusjon var skummelt nærliggende. Allikevel, vi fant frem til leiligheten vi skulle leie, og da alle fikk satt fra seg koffertene og vi lokaliserte en nærliggende restaurant spanderte forhenværende transportansvarlig øl på selskapet, og tilliten var gjenopprettet. Resten av dagen besto i å som ønsket, tusle rundt i strøket, kjøpe tegneutstyr og tatoveringstime, senere mat og mere øl, og et kart . Strøket vi bor i er en slags tysk versjon av Grunerløkka, og er både sentralt, intressant og ikke i overkant sydende. Bortsett fra en gjenommgående kritikk for å bruke det allerede mye omtalte  matbudsjettet på en grønn wackelpudding under den livlige handleturen på kjøpesenteret med promille, et ferskt mysterium med hvem som dunker i veggen, og en uheldig episode der en av oss gikk hardt på do uten hensyn til resten av selskapet var vi alle skjønt enige om at Berlinturen hadde fått en fin start." Oppsummering følger. Neste dag bar preg av museum, og var nok den mest innholdsrike av alle dagene våre kvanitativt sett. Vi starta dagen med å gå på det berømte Jødemuseet, og fortsatte til det noe skuffende checkpoint charlie. Via en våt, og til tider strabasiøs jakt på 38 film til Annas kamera fant vi det lille stasimuseet, en diger luftballong, gamle veteranbiler til utlån, opptil flere pils og kaffe,  regn, og til slutt, Berlinmuren med påfølgende utstilling. Anna og Sindre dro inn på et arkitektonisk museum, men Tobias meldte pass. Noe mør i beina fant jeg veien til en kafè der jeg brukte en halvtime på å bestille en kaffe, og to minutter på å drikke den. Påfølgende røyk batteriet på mobilen, og jeg gikk tilbake til museumet, og leste om japansk hagekultur i en bok i bokbutikken før jeg igjen ble gjenforent med mine venner. Vi dro tilbake til området vårt rundt Alexander Platz, der jeg hadde en tatoveringstime å rekke. Det er vondt å bli tatovert på ryggen, men fin ble den.  Indisk middag med påfølgende planer om å ta byen med storm fulgte, men da vi kom hjem til leiligheten var klokka nesten elleve, og vi var ganske knekte alle mann (og kvinner), så byturen ble satt foreløpig på vent. Det ble den imidlertidig ikke neste dag, da vi fant en gammel kjenning fra b.la Porsgrunn. Dette med nok en innholdsrik dag i magen, men noe friskere i formen var vi alle sammen. Og å vinne fire euro på en spilleautomat man har lagt to euro på er sensasjonellt. At seiersdansen fortjente oppsikten den vekte er vi sterkt uenig i, for å si som transportansvarlig sa "is it really that funny?"  Videre i løpet av Berlinturen rakk vi å se stasimuseet, gå opp i det høye roterende tårnet, gå til to stengte museer, tatt en masse bilder, spist, drukket, krølla kart og fekta med armene i talløse tbanestasjoner (som foreløpig var under ombygging og et eneste rør) Vært på jobbintervju, tatt en hel rekke bilder i fotoautomater,  tatt feil tog, tatt riktig tog, funnet frem og ikke funnet frem. Hjemturen bar preg av snubling i kofferter og en viss matthet, men vi kom oss da hjem til sist. Matbudsjettet holdt akuratt, Tobias ble avslørt på å basere noen av sine turønsker på en fersk Rocky stripe, at en av våre kofferter heter asaklitt var åpenbart rasende festlig, og å sove på flyet er ikke noe problem så lenge ikke noen av de andre ler høyt like ved siden av. Jeg takker Anna og Sindre for en fin tur, og lover å legge ut facebookbildene snart. T

BLOGGING OG BAGASJE

Et innlegg om bloggeres og skolelevers stigmatisering.



En Norsk stigmatisering av bloggere har gjort det vanskelig for frilynte skribenter å bli tatt på alvor.
Dette på grunn av stemplingen mange Nordmenn har sett seg fornøyd med. Og som vi alle vet, når en Nordmann først har gjort seg opp en  mening om tingenes tilstander han ikke til å rikke, noe som også gjelder synet på saker, oppfattelsen av eventer. Og så videre. Dette går ut over alle alle dagbokvrengere på nett, da de ikke får komme til orde på grunn av båsen de er satt i, og ikke makter å komme ut av. . Det er , etter min mening,  en gjengs oppfatning av bloggere ute og hersker, og jeg har forsøkt å bryte den ned i fire punkter, til allmenn beskuelse og gjenkjennelse.

Gruppe en: 

-Fjorten  år gamle jenter som tar bilde av klærne sine og skriver en mer eller mindre dagboksmessig oppdatering av hva de ser på tv eller youtube.

Gruppe to:

-De hjemmeværende nybakte småbarnsforeldrene som skriver på forums og tar bilde av maten sin. 

Gruppe tre:

-De facebook profilerte, som skriver om ting folk vil (åpenbart) lese om, slik jeg forstår det hovesaklig om mote og trening. (Artikler om opppussing kan til forvirring forveksles med gruppe 2)

og til sist:

Gruppe fire:

-De utsvevende, mindtwista, sinnsforvirra, hasjrøykende hippiene, som har svaret på alt. Tror de. Dette rablende gale vissvasset gidder jeg ikke bruke tid på. Har hørt det før. Misforstår, eller står over. Det er det samme.

 Da jeg tidligere skrev nokså  forseggjorte innlegg i en ganske diger blogg( www.folkebloggen.no) var det lett å bli satt i den fjerde båsen. Tanker, gjerne fra en annen innfallsvinkel enn det vi er vant til har lett for å bli stemplet som blomsterhodets syretripp.
Alternative innfallsvinkler som vrangforestillinger.

Balansegangen finnes vel et sted midt imellom. Det er iallefall det vi håper. Hvilken bås er du i? Svaret ligger mellom linjene, for etter egen erfaring er det smertelig riskikabelt å sette både folk og blogger i bås, noe som leder meg videre.

Det jeg hadde på hjertet idag var forøvrig en tanke som ble brakt til min oppmerksomhet igår, i forbindelse med å hjelpe noen venner av meg med å finpusse en fagdidaktisk tekst, relatert til lærerutdanning.

Og budskapet er egentlig både kynisk og enkelt.

-Jeg tror mange barn har lett for på bli,  på samme måte som bloggerne, lett for å bli stigmatisert på grunn av sine foreldres varierende innsats.
Barn får oppgaver på skolen, og mye av dem hviler tungt på lekser, og foreldres involvering. 
Et barn med flinke foreldre, som hjelper til, følger opp og tar leksene på blodig alvor stiller bedre forberedt på skolen, i motsetning til et barn, eller elev, hvis foreldre verken har tid/lyst eller evne til å hjelpe på samme måte. 

Begge disse barna har samme utgangspunkt og stiller i dette utganspunktet likt til klistremerker og smilefjes, men pga foreldrenes manglende eller i større grad tilstedeværende hjemmearbeid slår forskjellene ut i full blomst i elevens fremtoning på skolen. Å ikke være fulgt opp like tett, pliktoppfyllende og pertentlig kan gi nokså store effekter over tid, og heldigvis går det andre veien også. Problemet er om foreldrenes hjemmejobb konsekvent tas med i lærerens kalkulasjoner. Gjør det det? Eller blir grunnlaget for forskjellig innsats lett  lagt direkte i elevenes bagasje?

Retorisk spørsmål, ren problematisering, jeg har ikke svaret.
Men jeg vil gjerne ha det.

TOLERANSE OG TILVENNING

Et innlegg av kortere, og mer personlig kaliber i dag.

Jeg tenkte på, i alle fall i forhold til meg selv, på hvor stor toleranse mennesker egentlig har? Et forestående legebesøk i morgen skal utrede hva som feiler mitt høyre kne, som helt siden tidlig i November har vært vondt. Tidvis så vondt at jeg har måtte ta i bruk både krykker og i et tilfelle, rullestol. Alikevel er det nå nesten April før jeg faktisk gjør noe med det. I det store og brede vil jeg påstå at jeg om ikke annet er handlekraftig. Når problemer oppstår forsøker jeg å ta tak i de så fort som mulig, å gjøre noe med dem snarere enn å lukke øynene. Jeg har faktisk vanskelig for å slappe av om jeg vet det finns ugjorte gjøremål eller åpne muligheter jeg ikke har tatt tak i. Men når det gjelder fysiske plager har jeg flere ganger tatt meg selv i å utsette det i både det vide og det brede, i en underbevisst håp om at det ville gå over av seg selv. I fjor fikk jeg tannverk allerede i Februar, alikevel var jeg ikke hos tannlegen før i begynnelsen av august. Og da hadde visdomstannen blitt så vond at jeg var vant med å kun tygge på den ene siden,paracet hadde mistet effekten og søvnproblemene var direkte helsefarlige.

Spøsmålet mitt er. Hvorfor?

Er det fordi vanens makt er stor, og vi mennesker er vanedyr? At vi venner oss til en tilværelse, og hvis denne tilværelsen inneholder smerte forhindrer ikke det tilvenningen. Sørgelig nok vet jeg at dette også smertelig ofte kan gjelde både sjelelig, psykisk og samværsmessige plager. De blir en naturlig del av tilværelsen, og vi venner oss til dem snarere for å ta problemet (opp) ved roten.
Tannverk ender i rotfylling, rotfylling i for min del, trekking.
Kan den samme parallen dras med skilsmisse og inkasso istedet for tannlegebesøk?

FAEN I HELVETE!

Gamle, bibelske karakterers navn er stemplet som tabuord i vårt vokabulær, begrunnet med helkristne prinsipper. Men lever vi ikke i et samfunn med ytringsfrihet, uten relgionsspesefike normer?

Jeg fikk nylig tilbakemelding på en skoleforestilling jeg og en kollega * spilte for ikke så lenge siden. Tilbakemeldingene var jevnt over positive, det eneste som noen, både lærere og elever pekte på, var språkbruken vår. Omlag 15% av denne forestillingens dialog går på improvisasjon, og flere steder kom vi, eller jeg,i skade for å gjøre meg skyldig i munnvask. Jeg sa faen, jævlig, og kanskje jeg tilogmed sa helvete. Det skulle jeg ikke ha gjort, fikk jeg høre.Hvorfor det? Uten å nærme meg klisjeen med at "det er ingenting imot hva disse barna (6,7 klasse) ser på tv og alt det der, la meg heller se nærmere på de såkalte banneordene,som ikke er annet enn offentlig godkjente tabubelagte, bibelske benevnelser. De er bare karakterer i en gammel og kjent fortelling (bibelen) De kristne verdiene er det eneste som retterdiggjør indroktrineringen av dem som tabuord.

Faen, ifra fanden, altså djevelen, derav også uttryket djevelsk, altså jævlig. Samme gjelder også uttrykkene dæven,og fankern. Helvete trenger ingen videre forklaring. Poenget er at det ikke er lov å si dem. De djevelske ordene er forbudt, mens de gudsbetegnende ordene går over en lav sko. Jøss betyr Jesus, og jøss slenges rundt av både gud og hvermann som om det skulle ha vært et "heigårdetbra", samtidig som Djezus og Gudameg passerer uten problemer. Ingen vil heller slå nevneverdig hardt ned på et herregud, med mindre man befinner seg på St.Petersplassen på 1. Nyttårsdag.

De djevelske ordene derimot blir slått anstrengende hardere ned på i oppdragende øyemed. Det er ikke lov å si disse ordene,det sier gutten min at lærerne sier, det har han lært på skolen. Skolen, som i likhet med alle de andre skolene i Norge smykker seg med å ha omgjort KRL til RL. Denne helomvendingen er nødt til å ses som en mindrestilling av kristendommen i skolegangen, og burde ikke det også gjelde å mindrestille de kristne prinsipper? Såvidt jeg vet synger de ikke åh du som metter liten fugl lenger, men kua mi jeg takker deg. (Asiatisk religion på vei inn?)

Så:

Ja, vi betaler skatt til bygg og vedlikehold av kirken, vi har en statskirke man automatisk blir meldt inn i, vi har hatt en prest som statsminister som en av de få landene i verden, men alikevel, disse banneordene, hvorfor er de tabu i vårt enestående, frie samfunn? Er vi redde for dommedag, eller frykter represalier fra vår gamle søndagsskoleleder i skjærsilden?
Det hadde om ikke annet vært en god forklaring på hvorfor mange unge idag heller tyr til anatomisk korrekte kraftuttrykk i et knipetak.

Etter min mening er det mange ganger verre å gjøre en kvinnes underliv til uttrykk for sinne og aggresjon enn å påkalle satan selv.

Når alt kommer til alt, er ikke det 20 århundret hans?


P.s

Bibelen er verdens mest kjøpte bok. Det er fra den våre kraftuttryk kommer fra.
Om vi idag uttrykker oss med de negativt omtalte personene/ elementene i bibelen, kommer vi om hundre år til å bruke de negative elemtene i dagens populære litteratur?
Det er ingen tvil om at dagens Norske samfunns mest populære lektyre er kokebøker. Greit nok. I 2098 kommer alle til å rope "pokkers papp-pizza" og " fakertens ferdigmat" når de får et strykejern på stortåa.


*Henrik B.L. Is til Olje.

Drammen Stedssans

Ifølge dateringen er det nesten nøyaktig et år siden sist jeg skrev i denne blogg.
Dette ikke pga et begivenhetsløst år, det er snarere motsatt grunn som har skylden for få, eller da, ingen innlegg. Men nå som man er godt i gang med Stedssans Drammen kan det passe med et lite vink. Hovedkvinnene/ mennene i Stedssans har allerede bodd her i ukesvis, undertegnede og en følgelig bande kom sist uke, og denne uka kom siste rest av bermen. Med andre ord er vi mer eller mindre fulltallige nå, klare for den siste prøveuka, og deretter ti spektakulære forestillinger i Drammens gater.
Selvfølgelig i arbeid med noen få av mange stasjoner er det begrenset hvor mye man kan få med seg, men noen observasjoner kan gis fortløpende. For det første er ikke Drammens beboere fullstendig ukjent med begrepet Stedssans, to lignennde (dog ikke identiske) prosjekter har allerede funnet sted, merk-av betydelig mindre kaliber. Dette en såkalt nattevandring, og en vandring i skogområdet, hovedsaklig basert på eventyr. Desto mere åpnes de sedvanlige innbyggeres øyne gradvis mer for hvav som er i anmars, da merkelige figurer iler til og fra, ansamlinger av skuespillere, teknikere og diverse regissører arbeider med sitt på opplagte, og ikke fullt så opplagte steder.
Selv deltar jeg i tre stasjoner, stasjonert på tre forskjellige steder, med tre forskjellige typer publikum, og derav tre forskjellige reaksjoner;

-Frelsesarmesoldatene, som i frykt for å distraherere lunsjfolket har utfoldet seg på baksiden av teknisk lager, dvs ut mot jernbaneskinnene, har høstet nyskjerrige blikk fra togpassasjerer, og tidligere fra enhvert togpassasjer på vei vekk fra stasjoenen, med sine Aage Samuelsen sanger.

-Meieriet, stasjonert i en bakgård med ekte beboere, ekte bikkjer og ekte butikkeiere, høster tilfeldige publikummere, tifeldige forbipasserende, og ekte lovord. De forbipasserende har vist seg i form av mennesker på vei hjem fra jobb, med poser under øynene og handleposer i hendene, sjenerte kunder på vei til dyrebutikken, og polske arbeidere med digre lass råtten sement.

-Froskemennene, undertegnedes siste stasjon har foreløpig holdt seg innendørs, men det blir forøvrig spennende å se drammenserne`s reaksjoner på åtte voksne mennesker iført svømmeføtter, snorkler, dykkemasker med matchende slåbroks, som i fullt alvor deklamerer tyske dikt akkompagnert av polyfoniske rytmelyder og sår strupesang.

Fortesettelse følger

Taiwan #03 09

Fordi sakene må pakkes,og fordi vi må ut av rommet snart, blir dette siste, konkluderende innlegget i mennesketrollets Taiwan epoke av det korte slaget.
Siden i dag tidlig har vi hatt Workshop på en skole, og blitt svette.
Workshopen foregikk ute i skolegården i en lokal skole, og skolegården var en stor grønn slette med sekstimeter bane rundt, dandert med fotballmål, asfalt og brostein.
Omlag 150 søte barn i alderen 10-12 var med på notene, og dette er slik det foregikk.

VELKOMMEN. Alle kommer, blir roa ned, og setter seg.Arrangøren presentert oss alle på kinesisk, i en mikrofon som leda ut "skoleklokka" ;
-Silje studerer til å bli lærer og er en erfaren sirkusartist.
-Ida studerer kommunikasjon og er en dyktig danser
-Maria jobber med teater, syr kostymer og er scenograf.
-Anna studerer arkitektur, er turneleder og flink gjøgler.
-Tobias er broren til Anna.

OPPVISNING

Seks utvalgte elever viste oss en flott og imponerende diablokoreografi.
Og vi gjorde utdrag fra vårt show, til vill jubel og kinesisk heiarop "en gang til!"

UTVEKSLING

Å lage en diger sirkel er ikke lett med så mange barn som ikke vil holde hverandre i hendene. Istedet for å lage en diger sirkel, alle, lagde de mange små, men da det om sider var blitt en sirkel, ikke fem ringer og fire klumper satte vi gang med dansesirkel, der vi gjorde en bevegelse samtlige skulle kopiere. Først ut var oss fra Kassiopeia, deretter fikk flere av barna prøve seg. Sjenanse la en demper på bevegelsen, men vi lot ikke dette stoppe oss, vi hjalp til og brukte dem som marionetter.
Deretter dytta vi fire Taiwanesiske barn opp på stylter, med vekslende suksess,

GAVER

Det er vanlig å gi gi gaver til kollegaene sine her nede. When in rome, vi ga dem både sjokolade og laks, miniatyrsokker og minatyrskjeer. Med oss fikk vi både magiske kopper, eggruller og kald te på flaske.

Det har vært brennende hett i dag, og fotballbanen i stekende sol tok kaka. Det er sjelden jeg ser jenter med digre svetteringer på klærne, men det var ingen mangelvare i dag, fytti katta og varmt. Ikke drypp, men RENN!

Det er nå kun pakking som gjenstår, før vi skal få en masssasje, noen vil helt sikkert kjøpe mer stæsj, og rett og slett få tiden til å gå frem til flyet går, vi må slå ihjel et par timer uten rom.
Så tusen takk for denne gang, jeg skåler for alle her jeg sitter nå, på et varmt hotellrom med lukten av smørbakst sigende inn gjennom vinduet, fremdeles svett etter en tur ut med rosa paraply for å finne rent undertøy. Det var som vanlig mopeder overalt, ingen fortau men desto flere herreløse hunder, mennesker med munnbind og granskenede blikk på hver side, og lettkledde damer i utstillingsvinduer som selger beetlenuts. For å avslutte vil jeg takke alle jentene i Kassiopeia, tusen takk for denne gang, det er sant, veldig sant at alle gode ting er tre, men i dette tilfellet er ikke fem så verst heller;)

Dere er best!