Hakh-a-tha

Før den feite dama synger

Som med alt annet går Taiwan turen utvilsomt mot den bitre enden nå, det er bare idag og imorgen igjen før alt er slutt og finito, og selvom det blir koselig å se igjen alle kjente er det alikevel vemodig å tenke på at vi snart skal reise herfra. Det er rart hvor fort man venner seg til nye situasjoner, hvor fort det blir naturlig å spille show for tusenvis av Taiwanesere hver kveld, spise sushi og wasabi med pinner, stå opp til ferdig frokost, og bo med vennene sine på et luksushotell midt i fjelljungelen. Det blir merkelig å venne seg til å ikke kunne snakke om hva man vil hvor man vil, det blir trist å ikke lenger ha venner og ikke minst søster så tett rundt seg hver dag, og det blir vemodig å blåse ut siste fakkel imorgen og tenke på at vi ikke lenger skal underholde, gjøgle og le mer i Chin chouh, og at vi snart skal tilbake til snø og hvedag.

Men imdltertidig, enda er det ikke helt slutt, og vi har fortsatt to dager igjen. Dagen idag har nettopp startet, jeg kom nettopp tilbake fra frokosten, og om en time drar vi for avskjedslunsj med teknikere og "goverment". Ikveld er det nok en gang duket for show, siste på det faste spillestedet, før vi imorgen gjør vår siste workshop, et siste show på universitetet, for så å veie og pakke og vaske, og tirsdag morgen sette oss på flyene igjen. Siden sist har det også hendt en god del, og grunnen til at bloggen ikke har blitt oppdatert enda er en blanding mellom mye å gjøre og en en spontantur med highspeedtrain for meg selv.

Siden sist har vi spilt to show, et i vind og et med en helsikes masse publikum. Vindshowet gikk teknisk sett helt fint, med masse entusiastisk publikum og jubel og latter. Riktignok måtte vi grunnet rusk i progammet vente på stylter og i kostyme en god halvtime bak scenen, men dette ble beklaget på det sterkeste, og ingen grunn til bekymring for deres del. Vi hadde også finpusset et av nummerne i showet via en øvelse på hotellrommet, noe som igjen resulterte i en enda bedre utførelse. Noen små brannskader, noen små blåmerker, men ingen store skader, og vi hilsa på gamle venner fra i fjor, som hadde tatt turen for å hilse på oss.

Senere på kvelden ble vi også samlet på rommet, alle med unntak av en ivrig skyper, som derav gikk glipp av begivenheten "hvor mye moro kan vi ha med en klosettpumpe". Ubrukt og ny sådan. Andre show, altså i går gikk av stabelen med et brak, rundt scenen sto en kolossal mengde publikummere, antageligvis et sted mellom 1 og 2 tusen, om ikke fler. Mange var det iallefall. Så mange at de nesten måtte dyttes med makt bakover for å gi plass til flammene, og Tobias måtte ta sin kjempeflamme fra selve scenen istedet for fremme ved publikum. Biten der vi leker med publikum var også spesiellt fin i går. Publikum er også her på andre siden av verden lette å leke med, men da Anna Andra prøvde å kysse en tenåring vendte han seg bort i dyp sjenans. Hun ga seg imdltertid ikke, men selv etter tre forsøk sto han på sitt. Ingen Europeisk vakker kvinne skulle nusse han på kinnet, nei pisk meg heller. Anna snudde seg rundt, lot som om hun gråt, og prøvde seg på et kompromiss. Hva med et nuss på hånda da. Ikke tale om. Nei er nei, og selv Taiwanesere kan rødme.

Vi hadde det veldig moro denne dagen. Noen små brannskader, som vanlig litt vondt i hånden, en blødende danser * og diverse, men ingen store uhell og skader. Det mest iøyendallende var da Frøken Løkken hadde det så moro med å flørte med publikum at hun helt glemte tiden, og turnenummeret måtte pushes videre i sangene. Det gjorde alikevel ingenting ettersom det var lett å stokke om på, noe som alikevel ikke hindret oss i å le godt da vi kom av scenen.

(*Blødende danser skyltes luftakrobatens tånegler. Skrapte opp ankelen da jeg tok sats.)

Etter showet dro vi til en restaurant med Trickster company, arrangørene og lille Ali, med det nye økenavnet "Monkey" der vi koste oss med Taiwan pitsjå og lokal mat. Sushi,sursøte kjøttbiter, innbakte friterte reker med annanas og tuttifrutti krem, ost og fiskesuppe,blekksprut,råkost, ris, og mye annet. Det viste seg også rasende festlig å blåse røykbobler utenfor restauranten, noen ganger er det ikke mye som skal til for å more unge utøvere.

Litt om min tur til Taipei.

Reiste inn på impuls en formiddag, og etter å ha fått spesialskrevete lapper med diverse stedsnavn fra resepsjonen tok jeg gul taxi til togstasjonen i Chinchu, og ba etter en lang kø om forklaring til high speed train til Taipei. Mannen bak skranken (merket med "English") ristet på hodet og tilkalte en fra de umerkede skrankene for å få oversettelse. Etter litt om og men ga mannen meg en bilett,tok pengene mine, ropte "no sitt" og jagde meg avsted. Toget gikk nuh. Jeg tumla gjennom en bilettmaskin som slukte billetten min, og kræsja med dørene på toget som akuratt lukket seg. En snill uniformert mann med walkie talkie og hatt åpna dørene for meg igjen, og jeg hoppa inn.Noen engelsktalende på innsiden av døra informerte meg om at jeg var heldig, jeg rakk det visstnok bare med et sekund, de åpna dørene bare for meg.

Jeg takket, og satte meg ned på gulvet.Dette var da et veldig skranglete tog for å være high speed train. Følgende dialog mellom bilettkontrolløren og meg forløp. (Taiwanesere har det med å snakke i vei på Mandarin selv om man prøver seg på Engelsk. Nesten så de tror vi forstår om de gjentar seg selv med kraftigere volum .Ettertanke til Nordmenn muligens?)

-Highnug haididada.

-(Trekker på skuldrene )

-Highnug hadidada! Highnud hadidada! Hadidada!

-?

Ticket!

-Yeah, oh sorry, the machine at the train station took my ticket.

-Yes, ticket! Haddidadda! Hignhud!

-No, the machine swallowed my ticket, it is no more....

-No more! Highnud! Hirba tsahbo hifta!

(Prøver på å vise og forklare, med miming, lydeffekter og det hele)-Swallowed...ticket..

-Ticket! No more...machine..hagnudh....Yes.

Han forstår, og trekker på skuldrene. Går videre.Jeg stopper han.

-Is this the high speed train?`

-Yes...this very fast,....good train

Det viste seg imidltertidig at jeg hadde havna på lokaltoget, og at high speed har en egen togstasjon. Etter halvannen time kunne jeg gå i land på en gedigen togstasjon, og etter å ha forhørt meg i fire skranker uten nevneverdig hell kunne jeg omsider refundere returbiletten, stille meg i lang og feil kø, stille meg i ny kø og få bilett og anvisning til hurtigtoget.

En runddans i Taipei fulgte, jeg kikka rundt, ble stolt da jeg klarte å forklare en ny taxisjåfør hvor jeg ville på kinesisk, og enda mer stolt da den ikke så imponerende stedsansen tok meg tilbake til stedet jeg ville, nemlig tattosjappa midt i byen. Nytatovert og fin jakta jeg ufruktbart på en pearl and milk tea, før en ny taxi tok meg til hurtigtoget. Det gikk fort. Veldig fort. Så fort at det nesten var vanskelig å se noe ut av vinduet.Toget til Taipet tok i overkant av halvannen time, toget tilbake i underkant av en halv. Faktisk kan man komme fra den ene siden av landet til den andre på en time og et kvarter med dette toget, som faktisk svever et par millimeter OVER selve skinnene. Tilbake i chin chu tok jeg dagens fjerde taxi forbi spillestedet, og kom på minuttet for avreise til hotellet, der bussen til spillestedetet sto og venta. Laglig nok kunne jeg briefe med tattisene på vei fra èn bil til den andre.

Regner med å få ut et innlegg til før vi er hjemme. Så inntil neste gang; Ni sjangh pauhla!

Fouh

Kulturutveksling

Trist å sitte inne på hotellrommet mens det er 40 grader og stråelende sol ute, men har man glemt å sette i støpselet til pcen får man bare takke seg selv, og gjøre som man er bedt om.

Det har også kommet meg for øre at det er flere enn Kassiopeia og Pappa som leser bloggen, derfor føler jeg et visst ansvar for å oppdatere, spesiellt siden jeg virkelig har noe å fortelle idag.

I går var det massasje som gjaldt, i samlet flokk tok vi to taxier inn til sentrum, der Anna tidligere hadde lokalisert et massasjestudio. Massasjesuksessen var et faktum i fjor, og selvom noen syns nakenhet og rumpemassasje med masse olje var i sterkeste laget, syns vi ikke vi kunne være i Taiwan (ikke thailand slik enkelte har fått det for seg) i to uker uten å få massasje igjen. Faktum, ironisk nok er at det vi fikk i fjor faktisk VAR thai-massage, der små damer spaserer rundt på ryggen din mens de holder seg i taket, løfter deg rundt og opp, og knekker både her og der. Dette, derimot var ikke thai massage, men standard Taiwans body massage.

Alikevel sto ikke noe tilbake for det, vi var nesten like avkledde denne gang, og etter et kjapt fotbad og nakketortur ble vi laglig plassert på dertil egnede benker i kjelleren. Ikke fullt så små kvinner ga seg i kast med kroppene våre, og det var både vondt, morsomt, bra og helende.

Vondt da de virkelige nerveklumpene i nakken og skuldrene ble knadd etter alle kunstens regler, morsomt da man hørte froskelignende smertehyl fra naborommet, og da kilne Nordmenn ikke klarte å le, bra da en haug med varme og fuktige legende håndklær ble lagt over ryggen, og deretter bredd ove, helende i etterkant, da vi følte oss slappe, oppløste og mørbanka, uten at det hindra oss i å utforske bydelen videre. Jentene lokaliserte nærmeste pizza hut sjappe, mens Tobias dro på sushijakt. Idag hadde jeg flaks, en autentisk liten sushishappe lå like over gata, med samlebånd og det hele. Wasabien i den lille plastposen viste fort å være like autentisk, ikke som hotellets hyggelige turistversjon. Med brennende glis og fulle mager ble parken og dens treningsapparater utforsket. (Helt vanlig med treningsapparater i parkene, og dem som benytter seg av dem er ofte eldre )

Nok en ettermiddag og kveld gikk med til vasing og kikking, før alle vendte tilbake til hotellet, og kollapsa, slappe av øl og massasje. Jeg har lenge hatt lyst til å sjekke ut det nærmeste sjenkestedet, som er en blanding av en bod og en åpen og slitt van, der det synges karaoke fra frokost og utover dagen. Det er ikke alltid vakkert, men det er høyt. De starter tidlig, men slutter likeså. Jeg har allerede vært der både 12 og 8, og det er like stengt hver dag.

Og nå, cirka 2 på dagen, kan jeg ikke drikke øl, kveldens stylte og flammeshow venter, det får bli med sikten foreløpig. Eller noe annet, som jeg forøvrig har lagt min elsk på her nede, kald te på flaske.

Iallefall, dagen idag har ikke stått tilbake for noen, workshop nr 2 er allerede avviklet, og gøy var det. Denne gangen var det ikke 500 barn, men 18, men til gjengjeld var de ekte urinvånere, aborignere, eller som arrangørene selv sa "from the mountains". Å reise til byen er langt i fra daglig kost for disse barna, og workshopen i dag ble referert til som en av de aller viktigste, eller som hun selv sa "your big day today".

Da de kom av bussen etter godt og vel tre timers reise, bar de alle på noe som ikke var godt å si HVA var. Etter at vi hadde vist utdrag fra showet, som igjen fungerte fint på tross av små tekniske problemer skjønte vi at gjenstandene var tradisjonsrike instrumenter. Senere ble vi også fortalt at det var instrumenter de hadde laget selv, alle av forskjellige typer tre og bambus.

Elevene gjorde et nummer for oss, en mix av tradisjonsdans, rytme, og ja faktisk, melodi. Ganske utrolig hva de fikk ut av materialene sine, alt i fra basslignende toner, perkusjon, og en gedigen pauketromme, som det måtte to gutter til for å holde gående.

Etter å ha spilt ferdig var det vår til å prøve instrumentene, og det ble fort klart at å spille på dem var vanskeligere en det så ut. Å få ut en diger lyd fra en timeglass lignende konstruksjon, visstnok i tro kopi av gammeldagse riskvernere, så ut som var såre enkelt. Smell pinnen (vakkert skåret ut i en spesiell form, på størrelse med en voksen manns bein) i "tromma", og høst applaus? Nei. For å få ønsket effekt måtte stikka treffe et spesiellt punkt i en spesiell vinkel, holdt på riktig måte, og trekkes fort tilbake mens man støtta med foten. Vrient. Noen av oss fikk til instrmentene bedre en andre, men facinerende var det, og flinke var de.

Etter å ha malt klovneneser på alle barna satte vi i gang med hermegåsa igjen, barna stilte seg i en stor sirkel, en gikk inn i sirkelen og "dansa", de andre kopierte. Deretter viste jeg et kortere utdrag fra Koko showet, og det ble avsluttet med at alle fikk hvert sitt ballongdyr før is ble delt ut og vi alle stilte opp for gruppefoto. Stilig å se at uansett hvor gamle folk er,hvor de er fra eller driver med, uansett hvor mange timers flytur det ligger mellom oss eller hvor lite språk vi har til felles, uansett forskjeller og ulikheter så kan vi alle le og leke sammen, vi kan finne frem til gleden og iveren, vi kan sammen skape liv og utøvende kunst, vi kan samarbeide og facineres av hverandre, gjennom artisteri kan vi forenes, og uansett hvor forskjellige vi er kan vi alle samles om lek og kulturutveksling.

Bah

Sangshow og showsang


Etter å ha kommet til hektene var det igjen duket for show, og etter ha pakket allt stashet inn i bussen bar det igjen av gårde til spillestedet, et kvarter unna hotellet. Vi var tidlig ute, så noen av oss rakk en liten sveip innom markedet like i nærheten, før vi tok på oss kostymene. Mitt eget kostyme stinka mildt sagt lite godt, en herlig blanding av svette og lampeolje oste mot meg da jeg dro på trikoten. Bedre ble det ikke av å dynke faklene. Men pytt pytt. Lille Ali løp rundt og hylte av full hals, mens et par av danserne fra Taipei dagen meldte sin ankomst og ga oss gaver og den berømte melk og perle teen. Vi ble glade og rørte, og ikke lenge etter var det tid for å ta på styltene. Av erfaring har vi gjort det til en regel å være klare til å starte minst et kvarter før, men denne dagen slo det tilbake på oss. Showet var over en halvtime etter skjema, så ventetiden drøyde ut, og sneipene ble flere. Men, sminket og klare gikk vi allikevel på etter en stund, etter å ha trodd det var vår tur cirka seks ganger, hver gang det evinnelige trommeshowet tok en kunstpause.

Showet var moro også denne dagen, alt gikk etter planen, og vi fikk filma litt også. Publikum var som vanlig energiske, entuastiske og ganske mange, og etter showet ble vi gratulert og tatt bilder av.
Som nevnt var det duket for avskjedsfest samme kveld, ettersom den italienske gruppa reiste i dag. Nede i hotellrommets karaokerom var det disket opp med en serie lekre retter, iskald øl og dype stoler.
Ya-Ling arrangerte gruppeblanding, så ikke gruppene satt sammen, og folk ga seg i kast med maten. Da den var fortært og vi hadde vært ute (!) for å ta frisk luft var folk allerede i gang med karaoken, og satsa høyt fra starten. Først ut var “she`s got it” og en allmenn versjon av O sole mio. Utvalget var begrenset ettersom det var seks hundre sider kinesiske tegn og seks sider engelske sanger (og èn norsk, barbie girl i Taiwan! ), og noen av titlene var også misvisende. Men, det hindret ingen i å ha det gøy, og frem til midnatt ble det sunget, spist og klappa. Et foreløpig høydepunkt var en av de italienske stylistene, hvis navn ikke skal nevnes, som var en forferdelig elendig sanger, men meget god skuespiller, og gjorde nytte for seg som mimende pianospiller i ekte Jerry Lee stil.

Det er en underlig tanke, å være her fremdeles. Man blir fort vant til ting, og slutter gjerne å forundres, mens man derimot heller gjerne “tar ting for gitt”. At vi er her på den andre siden av kloden, at vi spiller show, arbeider og utforsker her, i et land de aller fleste bare ser på som noe veldig langt borte er ganske så forunderlig,men blir en vanesak etter et par dager, og fast rutine. Eksempelvis, ser jeg her og nå til venstre ser jeg rett inn i en vissen blomsterpotte, men ser jeg til høyre ser jeg jungel, skog, hvite treetasjers hus, en bro med en tempellignende bygning, høyspentmaster plassert hulter til bulter, og en sliten kassebil for anledningen gjort om til bar. Ser jeg rett opp ser jeg lyseblå himmel med hvite ullskyer, og ser jeg rett frem ligger Maria og Silje på hvite hotellhåndklær og slikker sol. Men jeg ser rett ned. For å disiplinere seg selv til å skrive er ikke lett, men nødvendig, om jeg ikke skal ryke på huet og ræva ut av Bøstudiet. Så mens det fortsatt er batteri igjen takker jeg i denne omgang for meg og gir meg hodestups i kast med å etablere en upålitelig forteller.

Fun lao!

Sjouh

PÅ SPARKET

Etter en stund med studenttekster på hotellets tak er Tobias nok en gang foran maskinen, for å berette om Kassiopeias eventyr her nede. Inntil nylig var jeg av det inntrykk at det var kun seks mennesker som leste denne bloggen, hvorav fem var medlemmene i Kassiopeia og den sjette min egen far, men ettersom jeg har blitt informert om linken på det respekttve teaterets hjemmeside velger jeg altså å sparke i gang det fjerde innlegget nu. En ny liten vri presenteres her idag. Anonyme lesere har påpekt min noe langtekkelig stil, derfor blir det kortprosa idag.

Altså ikke noe utenomsnakk eller krokveier til poenget, kort og godt og konsist.

Ingen lange indledninger, fargelegging eller nøyaktig situasjonsbeskrivelse, kun det mest essensielle. To the pont. Og på sparket.

Gårsdagen

"Fridag" som besto av å arbeide med skole og lignende første halvdel, for deretter å dra inn til nærmeste by med to gule taxier, (vi er èn for mye for èn taxi ). Her virra vi omkring, jentene bedrev sin evige shopping, jeg spiste en sterk pølse på pinne, gaver ble kjøpt inn¨, noen større en andre. Etter noen timer gjennom trange markedsgater, florerende folksomme skiltbefengte tungt traffikkerte veier, smug svinger og boder satte vi oss ned, koste oss med en øl, virret litt mer og tok en ganske tidlig kveld.

Dagen i dag

Har vært begivenhetsrik allerede. Idag hadde vi vår første workshop på en skole, men selvom den var tatt på sparket gikk den over all forventning. Første beskjed var 200 barn, noe vi syns var overveldende nok i seg selv, men nok en gang kom kontrabeskjed. Ikke 200 men 500! Hele skolen hadde lyst til å være med.

Vi lot oss alikevel ikke overrumple, stumpa sneipene, tok en diger slurk vann, og kom oss opp på stylter. Etter tidligere avtale skulle vi ha på oss de legendariske hattene, festival t-skjorte og leppestift på nesa, og det hadde vi. 500 barn og ungdom og lærere kom sigende inn på geledd. Første sjokk var hvor oppdratte, eller dresserte de var, på rekke og i takt kom de marsjerende inn i den digre gymsalen klasse for klasse. Innenfor dørene smilte de, og satte seg pent i rektangulære formasjoner på bestemte steder, rett ned på gulvet. Det tok tid å få fem hundre inn,men mens det hele pågikk klovna vi rundt på styltene våre og gagsa og stunta så godt vi kunne. Det var suksess. Lærere ble parodiert, barn ble løfta, hender ble trykket, og latter høstet.

Da undertegnede snek seg innpå en kvinnelig lærer og kysset henne på handa brøt et øredøvende jubelrop ut, og da Anna stilte seg tilforlatelig på geledd etter de andre barna lo de så tårene rant.

Første punkt på progammet vårt var et utdrag fra showet. Vi hadde ikke gjort det med publikum i 360 grader før, men det hindret ikke showet i å gå strålende, snarere tvert imot.

Da showet var over var det de lokales tur, og et søtt ,kulturrikt og ganske langt polyneseaktig paradeshow med blomster, gonggonger, dans og vifter ble vist til vår ære.

Etter de var ferdig var det hermegåsas tur. 500 barn reiste seg og stilte seg i ring rund oss. Til musikk gjorde vi bevegelser de skulle kopiere, og når det var unnagjort fikk heldige komme inn i ringen og være gåsa selv. Spesielt godt likte vi den lille gutten i grå uniform, som først danset en plastikk aktig dans, for så rett og slett legge seg ned. Et halvt tusen kinesere falt til gulvet med et klask, og neste mann nøyde seg med å vrikke på skuldrene.

Vi ble presentert, og barna prøvde å gjenta våre navn. Da det var over ble et utdrag fra Klovnen Koko`s show avviklet, og ifølge Høglund var det både lattertårer, begeistring og tilløp til å tisse i buksa.Gøy var det iallefall.

Da vi hadde gitt et titalls elever muligheten til å prøve seg på stylter satte vi oss til sist ned, og alle som ville kunne via tre tolker med mikrofon stille oss spørsmål. Et utdrag følger under.

-Hvor lenge har dere øvd/ hvor lenge har dere gått på stylter

-Hvor lang tid tok flyturen (26 timer, med applaus)

-Hvorfor har dere ikke sko?

-Hvor mange girlfriends har du? (?)

-Er det par i gruppa?

-Hvorfor er dere røde i fjeset?

Når dere tisser ute i Norge, må dere ha med dere pinne til å slå tisset i stykker med?

Iallefall, etter å ha fått kaker og takk fra rektoren var det autografskriving som sto for døren, gruppefotoer, og deretter takk og farvel. Jeg vet ikke med dere jenter, men det er første gangen JEG har følt meg som en vaskeekte filmstjerne. Snakk om interesse, snakk om facinasjon, snakk om eventyr.

Ps. Neste punkt på programmet idag etter et høyst nødvendig dypp i bassenget er nok et show på venuen, og deretter avskjedsmiddag for første gruppe som drar. Middagen skal etter sigende avvikles i hotellets karaokerom, så stay tuned;)

Tjå tjobauh

San

Skadeskutt men ikke død

To ting man ikke finner i Tsin-tsju-tyggis i biter og slapt publikum

Etter en trivelig fridag var det igjen duket for arbeid, og idag var det bare Kassiopeia som skulle opptre. De nordliges innsats i festivalen er jo en del av et større program i en større festival,men av de tre Nordlige gruppene som opptrer var det bare youngsterne fra Norge i går.

Første halvdel av dagen gikk stort sett med på å slappe, av prøve å komme ajour med skolarbeid, eller i mitt tilfelle, vandre på måfå. For å si et par ord om det, når jeg reiser vekk, noe jeg ikke gjør som en gjennomtenkt ønsket hobby, men som det alikevel har blitt en del av i det siste, liker jeg dårlig å sitte på hotellrommet dag ut og dag inn, og er heller ikke en gedigen shoppingfan. Å gå etter flagget eller dra på turistattraksjonerer er heller ikke noe jeg syns er rasende festlig, nei, det jeg liker best er egentlig å traske mer eller mindre hodeløst omrkring, kikke, observere, ta bilder, kanskje til og med sitte på en riktig skitten bule og ta et glass melk.

Og igår tillot progammet det, jeg og hjelperen vår Fun traska en lang tur innover i hotongen, forbi en masse sinte scootere, lastebiler, forlatte hus, og butikker med fargerike skilt, hvorpå jeg også fikk forklaringen på hvorfor det er så inni gamperæva mange skilt overalt her nede, tett i tett og oppå hverandre. Forklaringa var enkel, den ene butikken prøver å overgå naboen, prøve å lage et skilt som er større, og som overskygger naboens skilt. Poenget er at det er døgnåpent, noe betydelig mer er her nede. På turen ellers fikk jeg se èn fisker som fiska glade fisker i en meget søplete elv, èn mann som lagde risoghonningkaker med en maskin som smalt og røyk, åtte billigbutikker,tolv herreløse hunder ,to templer, et banzaitre og cirka tre tusen scootere. Fun introduserte meg også for landets pesialitet, den legendariske Beetlenut-en. En nøtt drapert i blad ,man biter hodet av og tygger. Nøtta skal visttnok gi masse energi og overskudd, og blir brukt av mange arbeidere, nattskiftere og drankere. Visstnok helt lovlig og naturlig, men også debattert som på sikt avhengihetsskapende i likhet med tyggis og sigaretter.

When in rome do as the romans, den ga et skikkelig punch med energi og styrke, men om det var placebo eller ikke vet jeg ikke enda. Jeg likte bedre pulveret av kinesiske urter man dypper røyken i, og som er snill mot lungene dine når man trekker ned. Her blir både Beatlenut og Urtepulver sett på som like vanlig som tyggis og snus. For alt jeg vet er det sikkert mye sunnere en sistenevnte og. Ædda bædda

Iallefall. Showet, begynte noe skummelt. For det første hadde ikke kronhjorten Tobias spist, var svimmel og duset,og løp avgårde for å få seg noe i magen. Heldigvis kommer vi etter lokale vaner til spillestedet to og en halv time før showstart, så tiden var det ikke noe å si på. Det som derimot var støre grunn til bekymring var at Silje hadde vridd ryggen iløpet av dagen, og led store smerter. Tigerbalsam, aromaterapi og en lang massasje hjalp ikke, ryggen var skeiv og vond. Vi ble enige om å ta Silje ut av showet denne dagen, og gjorde show kun vi fire.

Showet med fire på stylter bar preg av amputasjon, men trass litt scenisk kaos beholdt vi uttrykket og gjennomførte showet med hodet høyt hevet. Publikum var iallefall begeistret idag også, og trass små uhell syns vi alle det gikk greit, og hadde det moro idag også. Annas forkjølelse så også ut til å ha blitt tatt knekken på av kinesiske medisiner og massasje.

Gulbust slo imidlertidig til igjen, og stuprulla i finalen var unødvendig høy, iallefall etter den blå handa å dømme. Trass hevelsen er den bedre i dag, men teppet, ( et lite centimeter tykt blått teppe ) som var ment til å beskytte nedslaget har jeg enda til gode å treffe, og vurderer å droppe det til fordel for estetikken.

Etter showet pakka vi sammen, og dro med arrangøren Ya-Ling til en lokal restaurant for å spise. Dette var en hot-pot resturant, noe som er veldig vanlig her. Ved hver eneste sitteplass er en liten gryte nedfelt i bordet, og under bordet er et slags gassbluss. Ved bordkanten kontrollorer man selv blusset. Gryta er fylt med et spesielt vann.

Først velger man mellom sjømat, kylling, lam, okse eller gris, og deretter lager man sin egen krydderblanding fra en krydder og dressing buffee. Når det er gjort kommer servitøren med to fat, et med rått kjøtt, og et med dertil egnede grønnsaker. Man legger de grønnsakene man finner passende oppi gryta, sammen med enten nudler eller ris. Der skal det bare ligge og godgjøre seg,mens han med chopstickesene plukker opp èn og èn kjøttbit, holder den nedi detn boblende suppa i et par sekunder, dypper den i krydderblandingen, og putter den lukt i gapet. Når alle kjøttbitene er fortært har man en nydelig grønnsakssuppe foran seg.

Stappa fulle av god mat og drikke ( da vi ba om øl, noe restauranten ikke hadde, la servitøren på sprang i retning nærmeste supermarked, og kom tilbake med favnen full)

satte vi nesa mot hotellet,der vi avsluttet dagen på taket med stearinlys, kalde boksøl, potetgull og kortstokk. De nordiske latterbrølene runget utover de varme gatene i Taiwans tropenatt, og at språkforskjeller muligens blander eksotisk med erotisk og fifteen minutes med fifty er bagateller man ikke beskjeftiger seg med når man er på eventyr.

Ga braut tsei;)

Ahj

Etter å ha fått passet påskrevet for manglende kunnskaper gjeldende Taiwanesiske ordlyder skal jeg i denne følgeren unnlate denslags, og heller kjøre heilnorsk. Iallefall. Dagene går nå her fortsatt, knakende varme og fuktige, og fulle av plutselige overraskelser av ymse slag. Det les, det svettes, og det arbeides.
Dagene som i artikkelen før denne var av komprimert natur, og jeg skal prøve å fargelegge eksternt nedenfor. Men først en liten oppdatering siden sist.

Igår hadde vi vår første fridag siden vi kom hit, noe vi fikk særs mye ut av takket være jentenes sosiale briljering Under den ganske drøye ventetiden under påvente av å spille showet vårt kom flere av de hvitkledde nord"mennene" i "snakk" med et par rosahårede dansere som i likhet med oss ventet på showtime. At de var rosahårede viste seg å ikke medføre riktighet ettersom det var parykker det var snakk om, men hyggelig var de, ja faktisk så hyggelig at de sa seg villig til å møtes oss i hovedstaden Taipei dagen etterpå, og jaggu skulle de ikke gi oss en rundtur også.
Etter en del frem og tilbake ( Buss/ tog/ bil /taxi / leiebil / sjåfør / ikke sjåfør )
ble enden på visa at den meget snille Ya-Ling ordna brasene og behjelpelig nok ordna det slik at vi hadde en bil med tilhørende sjåfør (eller omvendt) til disposisjon hele dagen.
Så, etter frokost Søndag møtte vi opp utenfor Hotellet, der en meget snill og livlig kar plukka oss opp i bilen sin. Sjåføren hadde lært Engelsk av å kjøre turister og se på filmer, og demonstrerte mer en gjerne. Han mente også at vi alle var vakre, flotte og uskyldige (?), det kunne han se på øynene våre. Jammen bra enkelte satt bakerst. Sjåføren moret seg over å lære et par Norske fraser, spanderte sjøgress-snacks, og sørget for forfriskninger underveis til de tørstende.
Takknemlige og glade hoppet vi av i Taipei, der vi møtte de to flotte danserne fra kvelden i forveien, denne gangen uten parykker.

Først på programmet var lunsj. Nuddelsuppe med beef viste seg å ikke være nuddelsuppe med små kjøttbiter, men nuddelsuppe med digre kjøttblingser. Noe overveldende muligens, men danserne tok gladelig imot overskuddslageret av kjøttbiter over i sine egne tallerkner.
Mat ble spist, fraser ble utveklset begge veier. Fornøyd over å kunne si stor og liten på taiwanesisk spaserte vi gjennom gatene og bort til bilen igjen, som tok oss i retning verdens høyeste bygning, det berømte 101 tårnet.

Observasjoner fra bilen:

-Det er grønt overalt, det står svære blomsterpotter med grønt i overalt det er plass, på jernvarehandler såvel som apotek. Fortauet tyter over av grønt.
-Det er mange scootere her, og de har sjelden bare èn passasjer, gjerne to, tre eller til og med fire. Hele familien på scooter.
-Trafikken går enten veldig fort eller veldig sakte. "Grøntlyset" står operativt i opp til 90 sekunder.
-Ingen kaster sneiper på gata, men ned i dertil egnede kumlokk
-Folk står parate der bilene ofte danner kork og deler ut reklame gjennombilvinduene

---

Vi kom nå frem til Tårnet, som i sannhet var verdens høyeste, tok rulletrapper,trapper og en magisk heis som gikk så fort at man fikk dotter i ørene, og kom opp på platået, der det svermet av butikker og giftshops. Her ble vi et par timer, kikka, tok bilder, og sendte merkelige postkort.

Utsikten var svær, og det er ganske overveldende hvor stor denne byen faktisk er. Sentrum i Porsgrunn, Bø, eller tilogmed Oslo blir latterlig tassen i forhold når man i praksis kan kjøre time etter time, og enda være i selve sentrum av byen. Gule drosjer svirrer frem og tilbake, og gir fra skywiew en assosiasjon til New York, spesielt med alle de høye og ganske skitne bygningene. Alikvel er det vanskelig å ikke tenke Tokyio fra gatenivå, med de utallige standsa, storskjermene på veggene, og tusenvis av mennesker som går til og fra.Mitt lyse hode lyser opp, og folk er ikke redde for verken å kikke eller ta bilder, selv om man bare står og henger.

Men fra tårnet fortonet alikevel Taipei seg ganske så majestetisk, og den berømte stabeliseringskula var også stilig å ta i betraktning.

Alt var som det skulle, men med en såpass diger gruppe (7 personer ) tar ting ubetvilelig tid.

Bokhandel,starbucks,dass, kø, relative forhold til avstander, og ikke nok med det, kø på selve fortauet! Ting tar tid, noe det også gjorde da Tobias litt etter på død og liv skulle ta nok en tatovering. Den første hadde gått så greit og billig, men nummer to var en utfordring. Det første stedet stengt, det andre så sitt snitt til å hanke inn et par tusen ekstra på de vestlige, og slikt skal vi ikke ha noe av. Det tredje stedet var bedre, men veien mellom stedene var lang, og gatene her nede er stappfulle av folk til alle døgnets tider. Etter et beite med venting var vi omsider igang, men langt etter skjema, og de snille jentene, som på dette tidspunkt hadde nattmarkeda seg ferdig, venta og venta, og venta. Men tatovering ble det nå alikevel.

Det er ikke til å komme bort ifra at å være her nede er et jævla eventyr, og at det er sabla gøy å være her nede.

Fargelegging

1.

For å utfylle littegrann på det første innlegget er det verdt å nevne først som sist at publikum her nede er ganske så fantastiske, i sannhet et takknemlig publikm. Onde tunger skulle ha det til at siden man er Europeisk kan man slippe unna med hva som helst, bare det å stå på scenen er nok. Det er mulig det er et snev av sannhet i det, men vi får håpe at det kunsteriske uttrykket også hadde visse fingre med i spillet.Man tenker seg iallefall noe slikt. Da vi gjorde showet var iallefall applausen øredøvende på mange steder og fokemengden var svær, kanskje oppmot 2 eller 3 tusen, hva vet jeg, mange var det iallefall, og førnøyde var de. En observasjon når det gjelder publikum er også at det er tolmodige. Flere timer før showet starta satt folkemengden klare i regnet på benkene sine, der de med knusende ro venta på å bli underholdt.

2.Gjestfrihet. Kulturen her nede er ubeskrivelig gjestfri, noe som til tider er en utfordring.

Som vestlige, unge og en smule ydmyke ser vi på det som en gest fra Nord og gjengjelde gjestfriheten, selv om det er vi som er gjester. Både danserne og organistatorene insisterer på å betale for mat og det hele, noe vi med nebb og klør kjemper i mot. Balansen mellom høflighet og fornærmelse mot ønsket om å spandere er hårfin, men jeg tror vi har funnet den nå.

Ifølge våre Taiwanesiske venner er ikke dette noe nytt, ei heller bare for gjester, vi siterer fra våre hjelper Fun (*3)

"Often, when my mother and aunt are out eating togheter, they argue load about who is going to pay, they never agree, and often they put money in each others pocket,or even throw them on the floor"

3.* Mange Taiwanesere i serviceyrker eller med mye kontakt med vestlige lager vestlige navn til arbeidsbruk. Hjelperen vår heter Fun, lydmannen Thomas, og på hotellet heter alle Gloria eller John. Jeg fant ut at ved å gå den andre veien vil mitt navn være Tåo-bhe-i

4.Det var alt for denne gang, til sist vil jeg tilføye at med hotellrom, familie og venner i arbeidet og rutiner er det ofte lett å glemme hvor man egentlig er, og hvor i sannhet fantastisk det egentlig er, det vi driver med, men da vi starta paraden fikk jeg en liten aha opplevelse.

Da trommene gjalla høyt som startskudd, og vi gikk ut fra gymsalen og ut i det varme duskregnet, og tannløse såvel som babyer, såvel som gamle, familier og arbeidende stoppa sine gjøremål og titta ut fra husene sine, mens vi dansa oss gjennom en skitten, trang og lang gate fikk jeg et rush i magen. Jeg lot blikket hvile et øyeblikk, og skuet deretter fremover, der ledninger hang i kryss og tvers, reklamerende skilt i sterke farger dannet mosasikk med hverandre, og bygninger plassert mer eller mindre tilfeldig og hulter til bulter nedover dannet passasjen der vi (og 200 andre ) gikk. Jeg tenkte "Dæven, her går vi faenmeg parade på andre siden av kloden, her går vi parade på andre siden av kloden!"

Og ganske riktig, der gikk vi, i en parade, på andre siden av kloden.

SPRINGAR, GANGAR, OG HALLINGKAST!

-

TAIWAN ONLY

Taiwan blogging

Number Yj

Her er da et forsøk på å lage en mer eller mindre punktlig blogg fra Taiwan stuntet vårt. For de som ikke har fulgt med i timen, gruppa Kassiopeia har for andre gang blitt invintert til å herje på andre siden av kloden, naturlig nok takket vi ja, og her er vi. Her har vi for å være nøyaktig vært i seks dager allerede. Og grunnen til at bloggen ikke er operativ før nå er ganske enkelt at det er jævla travelt, og dagene går fort. Men iallefall. Gruppa Kassiopeia er satt sammen for anledningen, eller ble satt sammen i fjor da forespørselen kom første gang, ( for mer detaljer om fjorårets se Gf`s hjemmeside) I forkant av årets reise ble gruppa samlet igjen for comeback, og består av de samme som i fjor, uten unntak. Maria Løkken, Ida Meyer, Silje Færseth, Anna Andrea, og undertegnede. For å hoppe bukk over innledningen. Et par møter i August, et i september, et i oktober. Fjorårets show ble frisket opp, pyntet på og forbedret, og kostymene gravd frem fra rosa lager. I fjor hadde vi to show og to sett kostymer, et hvitt og et svart, noe som ble kombinert i år, til èt show, som hovedsaklig er hvitt i starten, og som ved et taktskifte går over til svart. De beste fra de to forskjellige showene med andre ord kombinert til et. Det hele starter med et hvitt danseshow på stylter som via en akrobatisk del ender opp i et sort flammeshow.

Etter noen ganske så intensive dager med prøving, presse og pakking var plutselig avreise dagen her, og før noen visste ordet av det satt vi på flyet. Den lange reisen gikk overraskende greit uten forsinkelser og standard reiseproblematikk, all bagasjen og alle aktørene kom hele frem etter 25 timer på reisefot. Hotellet viste seg å være gedigent lukseriøst, med suiter, svømmebasseng, spa, jacuzi, trimrom, og frokostbuffe fanden selv verdig.
At arrangørene (engel på engel) jobber seg halvt i hjel privat for selve hotellet for å få budjsettet til å gå opp brakte nesten tårene frem, her ble vi mottatt som filmstjerner.

Et raskt sammendrag av de neste dagene er som følger. Jetleg, møte med de andre gruppene, (en Italiensk eventyrlig paradeforestilling og et poetisk danseshow på stylter fra Nederland)
pressevisninger i varmt regn, fler pressevisninger i varmt regn, en god del beskjeder på kryss og tvers, en god del busskjøring, en helvetes masse kameraer, og merkelig og spennende mat, der eventyrlysten varierer fra person til person. Stor feiring med gratis øl og spisepinner i håret etter pressevisninger og offesiell åpning, og endelig i går, den store åpningsDAGEN.
Lang og tøff parade gjennom Taiwans (Tsin tsjus) gater med en rekke andre artister, lokale og inporterte, og show på kvelden for tusenvis av mennesker på den store plassen. Gikk KNALL.
Tiden min er ute for denne gangen, utfyllende beskrivelser kommer senere,

Tzai tien!