BLOGGING OG BAGASJE

Et innlegg om bloggeres og skolelevers stigmatisering.



En Norsk stigmatisering av bloggere har gjort det vanskelig for frilynte skribenter å bli tatt på alvor.
Dette på grunn av stemplingen mange Nordmenn har sett seg fornøyd med. Og som vi alle vet, når en Nordmann først har gjort seg opp en  mening om tingenes tilstander han ikke til å rikke, noe som også gjelder synet på saker, oppfattelsen av eventer. Og så videre. Dette går ut over alle alle dagbokvrengere på nett, da de ikke får komme til orde på grunn av båsen de er satt i, og ikke makter å komme ut av. . Det er , etter min mening,  en gjengs oppfatning av bloggere ute og hersker, og jeg har forsøkt å bryte den ned i fire punkter, til allmenn beskuelse og gjenkjennelse.

Gruppe en: 

-Fjorten  år gamle jenter som tar bilde av klærne sine og skriver en mer eller mindre dagboksmessig oppdatering av hva de ser på tv eller youtube.

Gruppe to:

-De hjemmeværende nybakte småbarnsforeldrene som skriver på forums og tar bilde av maten sin. 

Gruppe tre:

-De facebook profilerte, som skriver om ting folk vil (åpenbart) lese om, slik jeg forstår det hovesaklig om mote og trening. (Artikler om opppussing kan til forvirring forveksles med gruppe 2)

og til sist:

Gruppe fire:

-De utsvevende, mindtwista, sinnsforvirra, hasjrøykende hippiene, som har svaret på alt. Tror de. Dette rablende gale vissvasset gidder jeg ikke bruke tid på. Har hørt det før. Misforstår, eller står over. Det er det samme.

 Da jeg tidligere skrev nokså  forseggjorte innlegg i en ganske diger blogg( www.folkebloggen.no) var det lett å bli satt i den fjerde båsen. Tanker, gjerne fra en annen innfallsvinkel enn det vi er vant til har lett for å bli stemplet som blomsterhodets syretripp.
Alternative innfallsvinkler som vrangforestillinger.

Balansegangen finnes vel et sted midt imellom. Det er iallefall det vi håper. Hvilken bås er du i? Svaret ligger mellom linjene, for etter egen erfaring er det smertelig riskikabelt å sette både folk og blogger i bås, noe som leder meg videre.

Det jeg hadde på hjertet idag var forøvrig en tanke som ble brakt til min oppmerksomhet igår, i forbindelse med å hjelpe noen venner av meg med å finpusse en fagdidaktisk tekst, relatert til lærerutdanning.

Og budskapet er egentlig både kynisk og enkelt.

-Jeg tror mange barn har lett for på bli,  på samme måte som bloggerne, lett for å bli stigmatisert på grunn av sine foreldres varierende innsats.
Barn får oppgaver på skolen, og mye av dem hviler tungt på lekser, og foreldres involvering. 
Et barn med flinke foreldre, som hjelper til, følger opp og tar leksene på blodig alvor stiller bedre forberedt på skolen, i motsetning til et barn, eller elev, hvis foreldre verken har tid/lyst eller evne til å hjelpe på samme måte. 

Begge disse barna har samme utgangspunkt og stiller i dette utganspunktet likt til klistremerker og smilefjes, men pga foreldrenes manglende eller i større grad tilstedeværende hjemmearbeid slår forskjellene ut i full blomst i elevens fremtoning på skolen. Å ikke være fulgt opp like tett, pliktoppfyllende og pertentlig kan gi nokså store effekter over tid, og heldigvis går det andre veien også. Problemet er om foreldrenes hjemmejobb konsekvent tas med i lærerens kalkulasjoner. Gjør det det? Eller blir grunnlaget for forskjellig innsats lett  lagt direkte i elevenes bagasje?

Retorisk spørsmål, ren problematisering, jeg har ikke svaret.
Men jeg vil gjerne ha det.

TOLERANSE OG TILVENNING

Et innlegg av kortere, og mer personlig kaliber i dag.

Jeg tenkte på, i alle fall i forhold til meg selv, på hvor stor toleranse mennesker egentlig har? Et forestående legebesøk i morgen skal utrede hva som feiler mitt høyre kne, som helt siden tidlig i November har vært vondt. Tidvis så vondt at jeg har måtte ta i bruk både krykker og i et tilfelle, rullestol. Alikevel er det nå nesten April før jeg faktisk gjør noe med det. I det store og brede vil jeg påstå at jeg om ikke annet er handlekraftig. Når problemer oppstår forsøker jeg å ta tak i de så fort som mulig, å gjøre noe med dem snarere enn å lukke øynene. Jeg har faktisk vanskelig for å slappe av om jeg vet det finns ugjorte gjøremål eller åpne muligheter jeg ikke har tatt tak i. Men når det gjelder fysiske plager har jeg flere ganger tatt meg selv i å utsette det i både det vide og det brede, i en underbevisst håp om at det ville gå over av seg selv. I fjor fikk jeg tannverk allerede i Februar, alikevel var jeg ikke hos tannlegen før i begynnelsen av august. Og da hadde visdomstannen blitt så vond at jeg var vant med å kun tygge på den ene siden,paracet hadde mistet effekten og søvnproblemene var direkte helsefarlige.

Spøsmålet mitt er. Hvorfor?

Er det fordi vanens makt er stor, og vi mennesker er vanedyr? At vi venner oss til en tilværelse, og hvis denne tilværelsen inneholder smerte forhindrer ikke det tilvenningen. Sørgelig nok vet jeg at dette også smertelig ofte kan gjelde både sjelelig, psykisk og samværsmessige plager. De blir en naturlig del av tilværelsen, og vi venner oss til dem snarere for å ta problemet (opp) ved roten.
Tannverk ender i rotfylling, rotfylling i for min del, trekking.
Kan den samme parallen dras med skilsmisse og inkasso istedet for tannlegebesøk?

FAEN I HELVETE!

Gamle, bibelske karakterers navn er stemplet som tabuord i vårt vokabulær, begrunnet med helkristne prinsipper. Men lever vi ikke i et samfunn med ytringsfrihet, uten relgionsspesefike normer?

Jeg fikk nylig tilbakemelding på en skoleforestilling jeg og en kollega * spilte for ikke så lenge siden. Tilbakemeldingene var jevnt over positive, det eneste som noen, både lærere og elever pekte på, var språkbruken vår. Omlag 15% av denne forestillingens dialog går på improvisasjon, og flere steder kom vi, eller jeg,i skade for å gjøre meg skyldig i munnvask. Jeg sa faen, jævlig, og kanskje jeg tilogmed sa helvete. Det skulle jeg ikke ha gjort, fikk jeg høre.Hvorfor det? Uten å nærme meg klisjeen med at "det er ingenting imot hva disse barna (6,7 klasse) ser på tv og alt det der, la meg heller se nærmere på de såkalte banneordene,som ikke er annet enn offentlig godkjente tabubelagte, bibelske benevnelser. De er bare karakterer i en gammel og kjent fortelling (bibelen) De kristne verdiene er det eneste som retterdiggjør indroktrineringen av dem som tabuord.

Faen, ifra fanden, altså djevelen, derav også uttryket djevelsk, altså jævlig. Samme gjelder også uttrykkene dæven,og fankern. Helvete trenger ingen videre forklaring. Poenget er at det ikke er lov å si dem. De djevelske ordene er forbudt, mens de gudsbetegnende ordene går over en lav sko. Jøss betyr Jesus, og jøss slenges rundt av både gud og hvermann som om det skulle ha vært et "heigårdetbra", samtidig som Djezus og Gudameg passerer uten problemer. Ingen vil heller slå nevneverdig hardt ned på et herregud, med mindre man befinner seg på St.Petersplassen på 1. Nyttårsdag.

De djevelske ordene derimot blir slått anstrengende hardere ned på i oppdragende øyemed. Det er ikke lov å si disse ordene,det sier gutten min at lærerne sier, det har han lært på skolen. Skolen, som i likhet med alle de andre skolene i Norge smykker seg med å ha omgjort KRL til RL. Denne helomvendingen er nødt til å ses som en mindrestilling av kristendommen i skolegangen, og burde ikke det også gjelde å mindrestille de kristne prinsipper? Såvidt jeg vet synger de ikke åh du som metter liten fugl lenger, men kua mi jeg takker deg. (Asiatisk religion på vei inn?)

Så:

Ja, vi betaler skatt til bygg og vedlikehold av kirken, vi har en statskirke man automatisk blir meldt inn i, vi har hatt en prest som statsminister som en av de få landene i verden, men alikevel, disse banneordene, hvorfor er de tabu i vårt enestående, frie samfunn? Er vi redde for dommedag, eller frykter represalier fra vår gamle søndagsskoleleder i skjærsilden?
Det hadde om ikke annet vært en god forklaring på hvorfor mange unge idag heller tyr til anatomisk korrekte kraftuttrykk i et knipetak.

Etter min mening er det mange ganger verre å gjøre en kvinnes underliv til uttrykk for sinne og aggresjon enn å påkalle satan selv.

Når alt kommer til alt, er ikke det 20 århundret hans?


P.s

Bibelen er verdens mest kjøpte bok. Det er fra den våre kraftuttryk kommer fra.
Om vi idag uttrykker oss med de negativt omtalte personene/ elementene i bibelen, kommer vi om hundre år til å bruke de negative elemtene i dagens populære litteratur?
Det er ingen tvil om at dagens Norske samfunns mest populære lektyre er kokebøker. Greit nok. I 2098 kommer alle til å rope "pokkers papp-pizza" og " fakertens ferdigmat" når de får et strykejern på stortåa.


*Henrik B.L. Is til Olje.