TOLERANSE OG TILVENNING

Et innlegg av kortere, og mer personlig kaliber i dag.

Jeg tenkte på, i alle fall i forhold til meg selv, på hvor stor toleranse mennesker egentlig har? Et forestående legebesøk i morgen skal utrede hva som feiler mitt høyre kne, som helt siden tidlig i November har vært vondt. Tidvis så vondt at jeg har måtte ta i bruk både krykker og i et tilfelle, rullestol. Alikevel er det nå nesten April før jeg faktisk gjør noe med det. I det store og brede vil jeg påstå at jeg om ikke annet er handlekraftig. Når problemer oppstår forsøker jeg å ta tak i de så fort som mulig, å gjøre noe med dem snarere enn å lukke øynene. Jeg har faktisk vanskelig for å slappe av om jeg vet det finns ugjorte gjøremål eller åpne muligheter jeg ikke har tatt tak i. Men når det gjelder fysiske plager har jeg flere ganger tatt meg selv i å utsette det i både det vide og det brede, i en underbevisst håp om at det ville gå over av seg selv. I fjor fikk jeg tannverk allerede i Februar, alikevel var jeg ikke hos tannlegen før i begynnelsen av august. Og da hadde visdomstannen blitt så vond at jeg var vant med å kun tygge på den ene siden,paracet hadde mistet effekten og søvnproblemene var direkte helsefarlige.

Spøsmålet mitt er. Hvorfor?

Er det fordi vanens makt er stor, og vi mennesker er vanedyr? At vi venner oss til en tilværelse, og hvis denne tilværelsen inneholder smerte forhindrer ikke det tilvenningen. Sørgelig nok vet jeg at dette også smertelig ofte kan gjelde både sjelelig, psykisk og samværsmessige plager. De blir en naturlig del av tilværelsen, og vi venner oss til dem snarere for å ta problemet (opp) ved roten.
Tannverk ender i rotfylling, rotfylling i for min del, trekking.
Kan den samme parallen dras med skilsmisse og inkasso istedet for tannlegebesøk?