BLOGGING OG BAGASJE

Et innlegg om bloggeres og skolelevers stigmatisering.



En Norsk stigmatisering av bloggere har gjort det vanskelig for frilynte skribenter å bli tatt på alvor.
Dette på grunn av stemplingen mange Nordmenn har sett seg fornøyd med. Og som vi alle vet, når en Nordmann først har gjort seg opp en  mening om tingenes tilstander han ikke til å rikke, noe som også gjelder synet på saker, oppfattelsen av eventer. Og så videre. Dette går ut over alle alle dagbokvrengere på nett, da de ikke får komme til orde på grunn av båsen de er satt i, og ikke makter å komme ut av. . Det er , etter min mening,  en gjengs oppfatning av bloggere ute og hersker, og jeg har forsøkt å bryte den ned i fire punkter, til allmenn beskuelse og gjenkjennelse.

Gruppe en: 

-Fjorten  år gamle jenter som tar bilde av klærne sine og skriver en mer eller mindre dagboksmessig oppdatering av hva de ser på tv eller youtube.

Gruppe to:

-De hjemmeværende nybakte småbarnsforeldrene som skriver på forums og tar bilde av maten sin. 

Gruppe tre:

-De facebook profilerte, som skriver om ting folk vil (åpenbart) lese om, slik jeg forstår det hovesaklig om mote og trening. (Artikler om opppussing kan til forvirring forveksles med gruppe 2)

og til sist:

Gruppe fire:

-De utsvevende, mindtwista, sinnsforvirra, hasjrøykende hippiene, som har svaret på alt. Tror de. Dette rablende gale vissvasset gidder jeg ikke bruke tid på. Har hørt det før. Misforstår, eller står over. Det er det samme.

 Da jeg tidligere skrev nokså  forseggjorte innlegg i en ganske diger blogg( www.folkebloggen.no) var det lett å bli satt i den fjerde båsen. Tanker, gjerne fra en annen innfallsvinkel enn det vi er vant til har lett for å bli stemplet som blomsterhodets syretripp.
Alternative innfallsvinkler som vrangforestillinger.

Balansegangen finnes vel et sted midt imellom. Det er iallefall det vi håper. Hvilken bås er du i? Svaret ligger mellom linjene, for etter egen erfaring er det smertelig riskikabelt å sette både folk og blogger i bås, noe som leder meg videre.

Det jeg hadde på hjertet idag var forøvrig en tanke som ble brakt til min oppmerksomhet igår, i forbindelse med å hjelpe noen venner av meg med å finpusse en fagdidaktisk tekst, relatert til lærerutdanning.

Og budskapet er egentlig både kynisk og enkelt.

-Jeg tror mange barn har lett for på bli,  på samme måte som bloggerne, lett for å bli stigmatisert på grunn av sine foreldres varierende innsats.
Barn får oppgaver på skolen, og mye av dem hviler tungt på lekser, og foreldres involvering. 
Et barn med flinke foreldre, som hjelper til, følger opp og tar leksene på blodig alvor stiller bedre forberedt på skolen, i motsetning til et barn, eller elev, hvis foreldre verken har tid/lyst eller evne til å hjelpe på samme måte. 

Begge disse barna har samme utgangspunkt og stiller i dette utganspunktet likt til klistremerker og smilefjes, men pga foreldrenes manglende eller i større grad tilstedeværende hjemmearbeid slår forskjellene ut i full blomst i elevens fremtoning på skolen. Å ikke være fulgt opp like tett, pliktoppfyllende og pertentlig kan gi nokså store effekter over tid, og heldigvis går det andre veien også. Problemet er om foreldrenes hjemmejobb konsekvent tas med i lærerens kalkulasjoner. Gjør det det? Eller blir grunnlaget for forskjellig innsats lett  lagt direkte i elevenes bagasje?

Retorisk spørsmål, ren problematisering, jeg har ikke svaret.
Men jeg vil gjerne ha det.