Taiwan #03 09

Fordi sakene må pakkes,og fordi vi må ut av rommet snart, blir dette siste, konkluderende innlegget i mennesketrollets Taiwan epoke av det korte slaget.
Siden i dag tidlig har vi hatt Workshop på en skole, og blitt svette.
Workshopen foregikk ute i skolegården i en lokal skole, og skolegården var en stor grønn slette med sekstimeter bane rundt, dandert med fotballmål, asfalt og brostein.
Omlag 150 søte barn i alderen 10-12 var med på notene, og dette er slik det foregikk.

VELKOMMEN. Alle kommer, blir roa ned, og setter seg.Arrangøren presentert oss alle på kinesisk, i en mikrofon som leda ut "skoleklokka" ;
-Silje studerer til å bli lærer og er en erfaren sirkusartist.
-Ida studerer kommunikasjon og er en dyktig danser
-Maria jobber med teater, syr kostymer og er scenograf.
-Anna studerer arkitektur, er turneleder og flink gjøgler.
-Tobias er broren til Anna.

OPPVISNING

Seks utvalgte elever viste oss en flott og imponerende diablokoreografi.
Og vi gjorde utdrag fra vårt show, til vill jubel og kinesisk heiarop "en gang til!"

UTVEKSLING

Å lage en diger sirkel er ikke lett med så mange barn som ikke vil holde hverandre i hendene. Istedet for å lage en diger sirkel, alle, lagde de mange små, men da det om sider var blitt en sirkel, ikke fem ringer og fire klumper satte vi gang med dansesirkel, der vi gjorde en bevegelse samtlige skulle kopiere. Først ut var oss fra Kassiopeia, deretter fikk flere av barna prøve seg. Sjenanse la en demper på bevegelsen, men vi lot ikke dette stoppe oss, vi hjalp til og brukte dem som marionetter.
Deretter dytta vi fire Taiwanesiske barn opp på stylter, med vekslende suksess,

GAVER

Det er vanlig å gi gi gaver til kollegaene sine her nede. When in rome, vi ga dem både sjokolade og laks, miniatyrsokker og minatyrskjeer. Med oss fikk vi både magiske kopper, eggruller og kald te på flaske.

Det har vært brennende hett i dag, og fotballbanen i stekende sol tok kaka. Det er sjelden jeg ser jenter med digre svetteringer på klærne, men det var ingen mangelvare i dag, fytti katta og varmt. Ikke drypp, men RENN!

Det er nå kun pakking som gjenstår, før vi skal få en masssasje, noen vil helt sikkert kjøpe mer stæsj, og rett og slett få tiden til å gå frem til flyet går, vi må slå ihjel et par timer uten rom.
Så tusen takk for denne gang, jeg skåler for alle her jeg sitter nå, på et varmt hotellrom med lukten av smørbakst sigende inn gjennom vinduet, fremdeles svett etter en tur ut med rosa paraply for å finne rent undertøy. Det var som vanlig mopeder overalt, ingen fortau men desto flere herreløse hunder, mennesker med munnbind og granskenede blikk på hver side, og lettkledde damer i utstillingsvinduer som selger beetlenuts. For å avslutte vil jeg takke alle jentene i Kassiopeia, tusen takk for denne gang, det er sant, veldig sant at alle gode ting er tre, men i dette tilfellet er ikke fem så verst heller;)

Dere er best!

Taiwan 03 #08

også bilde fra paraden.---


Kun en liten Twitterfeeding før dagen sparkes i gang, og vi reiser for å gjøre workshop.
I går spilte vi et KANON show på spillestedet.Alt satt som det skulle, timing, triks, scenestemning, teknisk, publikumsmessig, koreografi, samspill, you name it. Samtlige Kassiopeia medlemmer var enige om at det var et knall show, og at vi hadde det rasende festlig.

Men:

Gudbedre og varmt det var! Etter en dag med nærmere 40 varmegrader i skyggen og en vanvittig luftfuktighet kom det ikke som noen bombe, men likefullt-
Vi var røde, sminka rant, det rant av oss, og etter showet var vi kokte som en bande med hummer.Så, i et desperat forsøk på å kjøle oss ned helte vi alt det vannet vi kom over både i oss, og over oss. Kopper, flasker, og til sist den store vanndunken som ble brukt til å kjøle ned flaskene. Etter at jeg hadde tatt av meg styltene, gjort ristedansen og stilt meg opp til flammefinalen var jeg andpusten. Min kjære søster påpekte at jeg prusta som en brunstig hvalross, noe som sannsynligvis skyldes både varmen og adrenalinet. Gøy var det åkke som, kokte hvalrosser eller ei, og absolutt en verdig avslutning.

I dag er det som sagt duket for Workshop med hundre og åtti barn, og vi drar fra hotellet om en times tid. Jeg skal prøve å få publisert et siste innlegg før vi vender nesa mot Norge, noe vi gjør i kveld, da planen er å fare tilbake i til Norge, snuble gjennom tredve sikkerhetskontroller, lete etter gater, sitte 25 pokkers timer på fly, spise vassen flymat og gnage av seg fingrene i røyksug.
--

Taiwan 03 # 06 og 07

Noen, av de flere flittige blogglesere har påpekt mangelen av arbeidsbeskrivelse i denne bloggen. Uten at jeg skal nevne navn Fatter, så er det alikevel et velfortjent spark. Foreløpig HAR det vært mye skriblerier om tatovering og sigthseeing. Men det skyldes også at de første dagene bar preg av å inneholde mest aktiviteter av nevnte kaliber, dette pga øvelser som ble flyttet til neste dag, pressekonferanser som allerede hadde vært, og "ti mini show" som viste seg å være et ti minutters show. Lost in translation, sånn skjer.
De første dagene var ganske frie, men når arbeidet startet, da startet det gudhjelpe meg for ramme alvor, og vi fikk føle på kroppene hvorfor vi egentlig har reist rundt halve kloden. Så, for å fortelle om arbeidet og bare arbeidet skal jeg avstå fra å skrive om den kristne emmissæren, om pompel og pilts ønskereprise ved gårsdagens middag, om den varme suppa som skålda jentenes lår, eller om den kristne sangfuglen.
Jeg skal heller ikke fortelle om jamsessionen med den italienske gruppa, der både trommeslagere fra kirka, ukulelespillere fra Norge og bodyart kunstere fra Europa bidro, og jeg skal overhodet ikke fortelle om hårreisende bemerkninger fra uforvarende Asiatere. Ikke, under noen omstendigheter skal jeg fortelle hvor utrolig folksomme gatene er, om hvor varmt været er, eller om hvor hissige moskitoene er. Neida. Om arbeid skal det skrives.

Snutten over er fra paraden i går, som var et kapittel for seg selv. Vi gikk i våre hvite løkken produserte kostymer, på våre kjære stylter, og med vår lokalimporterte stokk langs en gate i Taiwan, og langs med gata gjorde vi triksa våre, danset koreografiene, og lekte med publikum.Det var det vi gjorde. Men vi var ikke alene, i følge statestikken var det omlag fire tusen mennesker, om ikke mer, som gikk i paraden. Det var innslag av alle slag, alt i fra gigantiske prester (seks meter høye) til mennesker utkledd som figurer fra The Grudge til kristne foreninger,munker, cheerleadere, gigantiske figurer av pappmasje og ballonger, skoler, foreninger, you name it, det føltes som alt kreativt som kunne krype og gå hadde funnet veien til paraden, og kledd seg ut. Fra stallen til Ya Ling, altså under samme tak som Kassipoia er Italinerne Du Mondi fra første året, en diger styltegruppe med musikalsk og gjøgleraktig show og Hans og Eva, Australierne med Akrobalanse-showet, i denne anledning i flue-ham.Alle gruppene, dvs, tusenvis, hadde underveis to solo nr. Med andre ord tok dette tid. Da informasjonen på forhånd anga fem timer tok vi det med en klype salt, siden siste parade, i 2008 også var angitt fem-seks timer, men bare tok èn.

(dette fordi det tok seks timer for paraden totalt, men med tanke på hvor lang den var gjaldt det ikke alle, bare hodet+halen, totalt sett)

I år derimot var det ramme alvor, vi ventet en god stund, og var oppe på styltene i sving i nærmere fire timer. Det høres kanskje ikke mye ut, men å holde energien, smilet, triksinga, for ikke å si kroppene oppe (på stylter) er ganske heavy, spesielt i tredve grader. Så derfor: Honnør honnør til jentene, de vakre smilene og flotte sparkene holdt til den bitre enden, og vi falt bare èn gang. Selv den mest hardbarka av artistene ( ikke i vår gruppe) bemerka i ettertid "i felt dead", så dette var en spillejobb av grovt kaliber, men vi klarte det!
Å leke med publikum er også moro, i tillegg til de fasta triksa ble det løfta på barn, det ble kyssa på publikummere, det ble dansa med publikummere, det ble improvisert,og det ble tatt omlag en million bilder. (Merk-fotnote*)

Da paraden var over, vi var våte av svette og slitne, men glade, hadde skjørt revnet, legger hadde slitesår, og sminka hadde for lengst rent av. Men vi var nede, og forundret over hvor merkelig det var å gå på beina igjen fant vi veien til hotellet,og artist-treff.

-#-


Idag, etter en tur i bokhandelen og parken øvde vi på en parkeringsplass, tradisjonen tro.
Pga faren for spontant publikumssamling gjorde vi gjennomgangen uten stylter, og ja, det må ha sett bra merkelig ut. Men like fullt var det nyttig, noen timer etter brakte det løs.
Spilleplassen vår er en gressplen, og med en stor scene bak, og tusen Taiwansere foran satte vi gang, sist av alle artistene. På tross av proffe styltister fra Italia og dyktige akrobater fra Australia klappa publikum høyt, de lo, og de virka godt fornøyd. Både med styltesbiten, akrobatikkbiten,publikumssbiten, og flammebiten til slutt.
Ja,
Publikum satt nærmere enn avtalt, noen småmomanger havna på feil sted, men det var f...meg ikke mye, og dessuten(klapp klapp) alt som hendte ble tatt inn av de dyktige jentene, og personlig må jeg si meg strålende fornøyd med første show i Taipei, for både pub
likum og vi hadde det moro, og det er det viktigste. (Her blir det bare første og siste, red.anm).

Det er nå duket for å fare avsted til hjelpermiddag på en hotpot restaurant (Yippey)
Og med fotnota takker jeg for meg i dette innlegget.

*Fotnote:

Det er ikke en myte, asiatere tar vanvittig mye bilder. Av oss, av seg selv. Om vi danser, stylter, snakker, går eller ligger, på gata, i parken eller inne i skifte teltet er de hyppe på å knipse, gjerne med seg selv i bildet. Som en Norsk kollega sa: Det har ikke skjedd om de ikke har tatt bilde av det. Selv da jeg gikk gjennom mengden i mine vanlige klær, på vei til spillestedet ble jeg stoppa for å bli knipsa. Hvor mange kameraer vi er på nå har jeg ingen anelse om, men da jeg lånte bort kameraet mitt til en av de Asiatiske hjelperne var det tatt ca 40 bilder.

Av meg som ble tatovert.

Taiwan 03 #05

Klokka er bare litt over åtte Taiwansk tid, men dagen har for min del allerede vart et par timer.På tross av å være oppe og drive med tull og tøys som sen middag med jentene og ukulelespill gatelangs til over midnatt var jeg oppe 6 sharp i stad, og løp en god joggetur langs den eldgamle og berømte elva. Trærne ved bredden har røttene sine langt ut i vannet, noe som ifølge Ye-Ye både renser vannet og gir småfisken mange fine gjemmesteder. Trærne er fredet, er store og gamle, og ligner på ingen måte på Norske grantrær. Den enkleste måten å beskrive dem er å tenke seg miniatyr bosai trær i fuull størrelse, og halvveis ute i vannet. På joggeturen så jeg fiskere, Thailand aktige båter, en god del unge kinesiske menn som jogga, og en del eldre som sto langs promenaden eller i små grønne flekker og slo seg under armene. Eller gjorde Tai Chi i flokk. Jeg kjente lukten av nylagt asfalt, av frityrstekt sjømat og av sengetøy, og jeg på tilbaketure møtte jeg både herreløse hunder og små piker i uniform, fnisende på vei til skolen. Da jeg var tilbake ved hotellet og peste meg gjennom noen push up`s med sviende tatoveringer kom en mann med rød flekk bort til meg, spurte om jeg ville bli med inn i kirka, for da ville hjertet bli rent og jeg ville kommme til himmelen. Men da måtte jeg først slutte og røyke og drikke. Som de fleste skjønner var dette tilbudet lite aktuelt, men ettersom emmissæren ikke ga seg var det bare å jatte med inntil han trakk seg tilbaketil Guds hus med et siste "God bless you" ut i morgenluften.

I går, etter Twitter feedet mitt dro alle unntatt Ida og undertegnede til et nærligegnde massasjested, og mens studentene svetta over skolearbeid ble de både knadd og knekt etter alle kunstens regler. Rundt ni nå kvelden møtte vi på en lokal restaurant. Dagen før, da vi spurte om et sted det var mulig å ta oss en øl ble vi fortalt at det ikke fantes en eneste restaurant i mange mils omkrets fordi vi er i utkanten av hovedstaden, derfor tok vi taxi i en halvtime til Indian Pub. Men da vi i går ruslet ca seks minutter fant vi ved første hjørne ikke mindre enn tre sjenkesteder, hvorpå det første viste seg å være et særs hyggelig sted med fancy balkong og skrift på veggen. Bortsett fra at det tok godt over en time å få maten var stedet fint, og vi sang den Norske bursddagssangen for bursdagssbarnet med marsmellowskake.
Det er mulig å tenke over hvorfor vi blir opplyst feilaktig på denne måten, men det kan ha noe å gjøre både med lokalkjennskap, provisjon, og hva som etter landets standard blir regnet som "pub", muligens turistpub, og hva som blir sett på som "bule" eller rett og slett restaurant eller cafe. Eller hva som er registrerte steder og hva som ikke er det. Det er ikke godt å vite, for hva som er hva kan være vanskelig å se forskjell på. Det Italienske teateret ankom, etter en lang forsinkelse i Amsterdam, og vi fikk sagt hei til dem rett før sengetid.Videre skjedde det ikke så nevenverdig mye mer i går, det siste jeg kan nevne fra gårsdagen er to observasjoner.

1.Som i Kina,( Peer Gynt 04) er det verken tabu eller flaut å slippe ærlige, men ganske barske kommentarer om andres kropper her nede.
2.Paradoksalt nok, når det gjelder andre ting går gjerne høflighet foran ærlighet, ihvertfall i embedets ærend. Som Vik senior eksemplifiserende sa under de innledende Bejing rundene.
"You fix?"
"Yes yes"
Og ingenting skjer. I dette tilfellet fordi ordren ikke kommer til, eller fra øverste hold. Et annet eksempel er hvis skuffende beskjeder skulle inntreffe, så er svaret som regel Yes yes okei da også, det er først i ettertid man forstår at det faktisk ble hardt mottatt.

Og:Det er ikke lov å drikke, røyke eller spise på metroen, men det hindrer ikke Kassiopeias mannlige medlemmer i å søle iskaffe over hele gulvet, noe som ledet til en kollektiv opprydning med papirlommetørkler og avisbiter.

Vi får se når resten av banden våkner, for min del er det nå tid for frokost, som til forskjell fra i fjor står mellom loffesandwitch eller hamburger. Hepp!

Twitter feeding

( Her på¨en av de mange Metro stasjonene)

Fordi jeg har blitt bedt om å fjerne uheldige bilder fra bloggen er jeg i samme slengen innom med et aldri så lite twitter feed-innlegg.
Idag har vært en eneste stor parade av kontra beskjeder, nye beskjeder, kontrabeskjeder på tidligere beskjeder og nye kontrabeskjeder. Dette i samsvar med innelåste kostymer og stylter, lange telefonsamtaler på kinesisk, og en gåtur som tok 25 minutter, noe annerledes enn de angitte 5 minuttene. Alt dette akkompagnert av lunkent, Taiwanesisk regn. Men vi har iallefall sett spillestedet, et tøft dekorert område med grønt gress og palmer, dessuten er bakgrunnen for scenen bare rå. Dette med den nydelige rotpryda elvebredden som bakteppe. I tillegg har vi også lagt siste finish på musikkutvalget, vi har snakket oss gjennom den nye koreografien, og vi har fått løkånde av en heller diger subway frokost. Kveldens program er Thai Massage, evt badetur i det lokale badelandet.
Og vi har alle kjøpt paraplyer.

Taiwan 03 # 04

God Morgen til alle Nordmenn. I følge min pc klokka er klokka litt over syv hos dere nå.

Så:

Taiwans gater lukter annerledes enn Norge`s når de blir våte.
Etter en kulturell og ganske fuktig aften med jentene i går er hodet noe tungt i dag, men like fullt kommmer enda et blogg innlegg her, spesielt fordi det har kommet meg for øre at flere leser den.I går var en begivenhetsrik dag, det var den eneste hele fridagen vår,og vi grep den ikke bare, etter min mening skvisa vi den til den sprella. (sitat Bill Watterson)

Etter en (ikke så veldig imponerende) frokost på hotellet tok jentene heisen opp igjen og vekte undertegnede, som pga jetleg og diverse hadde sitti og blogga istedet for å sove, og var på en litt annenn tidsregning.Snille som de er hadde de alikevel ikke glemt meg, og kom med frokost på døra, og beskjed om å dra om så og så lenge.
Etter en del om og men hadde en plan blitt til, og den gikk ut på at Kassiopeia - Ida + Tammy skulle dra avsted med T-banen, dra til den berømte bookshopen (Anna har gleda seg et år ti å dra i,i fjor hadde vi ikke tid), og deretter møte Ida ved Hotellet klokken 15.00 for å sammen dra til nattmarkedet. Oppi dette skulle jeg også forsøke å utsmykke mine armer m.mer. Så skjedde også, riktignok tok vi en god del metroer i ganske mange kvarter for å komme til stedet som arrangørene hadde beskrevet som "very close", men frem til Taipei sentrum kom vi, og fornøyde med å ha funnet veien til stedet fra egen direksjon (Og det digre tårnet å se etter) gikk vi halvveis behersket inn i bokhandelen (på fire etasjer)der vi følgelig kunne gå amok. Planen var på dette punktet at undertegnede skulle stikke av for å finne "Hon Lao"; altså det rød hjørnet, men handelen gikk unna fortere enn forventent, og en iskaffe, en milk and pearl tea, og to t-baner senere var vi der alle sammen. Ved hjelp av Tammy, hjelperen vår forhandlet vi om prisen, (merk-det banket akuratt på døra, og inn kom roomservice kaffe-det er digg!)
fire tatoveringer ble til tre, og etter å blitt grundig tegnet opp og barbert la jeg meg under nåla og lot det stå til.Jentene forsvant gradvis, tolken ble sittende. Brystet, hånda og biceps (eller der den normalt er) er alle vonde områder, og å freshe opp en gammel tatovering enda verre. Men fint ble det. Timingen var god, for da vi steg av T-banen ved avtalt møtepunkt hadde Ida og resten av jentene akuratt kommet tilbake, og vi ga oss i kast med markedet. Da det viste seg at dette var et matmarked, fremfor noe annet, der mange kom for å kjøpe sin varme middag i pose trakk vi oss unna, og akuratt da ble jeg ganske dårlig, og satte meg på en betongkant mens resten av banden så i en annen butikk. Det var, fant jeg ut i ettertid ikke sårfeber, infeksjon, vanlig feber eller kvalme forårsaket av de to kilometerne med stekeos og frityrdamp, nei, jeg var ganske enkelt dehydrert, og etter å helt nedpå tre flasker vann og en diger milk and pearl tea på marked nr 2 var formen på topp igjen, og vi splitta opp. Dette markedet falt betydelig mer i smak,her var både det ene og det andre. Alikevel, det er en en ting jeg har lyst til å nevne, og det var mannen som lå på bakken med en stereoanlegg bundet til foten sin, han skøv på en eske med småpenger i, og han slepte musikken etter seg, ham var nesten naken, og det virket som han gråt. Det gjorde inntrykk på oss. Utenfor lå en annen mann på magen, og han hadde ikke skalle, bare hud over hjernen. Alikevel var det øynene som vakte mest oppsikt. De var triste, og triste langt inne.
Han fikk resten av pizzaene våre. (Nesten to hele)

Det ble seint. Klokka var allerede ti da vi kom tilbake, og etter en liten skifte,tisse,sette fra seg posene pause satte vi oss i en gul taxi. Hotellclerken skrek meg inn i det ene øret, sjåføren inn i det andre, og hjelperen kauka høyere enn dem begge, alt for å forklare hverandre hva vi ønsket og hvor han skulle kjøre oss. Det var åpenbart langt til nærmeste pub, hele tyve minutter etter sto vi utenfor Indian pub, der det var duket for latter, Taiwan Pitjå og leker av diverse kaliber langt inn i det små timer. Det er mulig personalet ble litt innpåslitne da klokka passerte to, det er mulig vi lo litt for høyt i drosjen,og det er mulig det ikke er standard prosedyre å synge Nasjonalsangen på svensk akkompagnert av dans og spark, men det er slike ting man ikke bryr seg om når man er på Eventyr.
Og idag begynner arbeidet!


Merk: Det er vanvittig mange boder, delier og små restauranter her, jeg tror det er særs vanlig å spise ute eller hente maten ute her, fremfor for å kokkelere hjemme.

Taiwan 3 # 03

Fordi jeg ikke får sove, og fordi jeg har ambisjoner om å holde denne bloggen gående sitter jeg nå utenfor hotellet på et lite piknicbord av metall, bevæpnet med en kald Taiwan Beer og Laptop. Siste utkast var som bloggleseren sikkert fikk med seg, fra Amsterdam flyplass, i transithallen. Dag Solstad påpeker i en av de få mer eller mindre selvbiografiske romanene sine at det er en herlig forenlighet på flyplasser. At systemet, og menneskene som svermer inne i det er beroligende, for ikke å si facinerende. Jeg kan ikke helt si meg enig i det. En svett suppe av varme, støy, stress, og overbefolkning, fiffig krydret med en god klype turisme og en dæsj kapitalisme, nei det smaker ikke akuratt av harmoni, Solstad, det gjør ikke det. Det var slitsomt å vase rundt i den digre transithallen, og selvom det er spennende å tenke på at alle som er der er på vei fra et sted til et annet, og at alle har vært på et fly, og er på vei til et annet er det alikevel ikke et sted jeg klarer å senke skuldrene helt ned. Men det sto ikke tilbake for noe, for det har i sin helhet vært en slitsom dag tvers igjennom.
Det startet som tidligere nevnt på Gardermoen, der nye bestemmelser melket oss grundig for flerfoldige tusen. Nye regler har lagt heftige økonomiske sanksjoner på et sendte collie, kun et pr pers, alt over og etter ga klingende mynt i Klm`s lomme. M.a.o. Vår ramme var 5 collie, vi hadde med oss 13.Vi har reist denne reisen to ganger før, hatt med oss nøyaktig det samme, men det var først nå det var et problem. Ubehjelpelige, grettent skrankepersonell gjorde ikke saken noe bedre. Da vår snarrådige turnèleder i et tappert forsøk på å redde stumpene av teaterets økonomi prøvde å snakke mannen til fornuft var argumentasjonen omtrent slik.

«Men vi må ha med oss disse tingene, vi skal ned dit for å spille en forestilling!»
«Da får dere reise uten.»
«Men vi kan ikke reise uten!»
«Da får dere bli hjemme.»

Siden dette åpenbart ikke var noe alternativ ble vi, etter diverse telefoner, og avtaler, pent nødt til å bite i det sure eplet og gå med på å betale. Etter å ha lagt alt på båndet ble vi informert om at gjenstand nr 1,2,3 var sanksjonert med åtte euro, men nr 4, 5,6,og 7 var sanksjonert med 20 Euro. Alt pr stk. Vi bet oss i leppa, og foreslå å binde styltene sammen til et collie, evt ta flere ting som håndbagasje. Men da var det for seint, siden bagasjen allerede lå på båndet. At de hadde informert oss om prisene etter at VI la dem der hadde ingenting med saken å gjøre.
Så, etter tre timer i første fly, tre timer i Amster var det, der det forrige innlegget slutta, duka for selve monsterturen. Ombord på flyet var en hel bande av Hollandske, oransjekledde «backpackere». Det sto iallefall på ryggene deres. Vår gjetting var at det enten var et stort produksjonsteam, som skulle til Bangkok for å spille inn en slags tv-serie, eller en slags forening av noe slag. Vi er ikke sikre. Men sikkert var det at de drakk tett, at de heller ville stå i midtgangen å blokkere veien og spenne bein for flyvertinnene, en å sitte i setene sine. Alt er gratis på fly, og da de hadde drukket jumbojeten tom for øl begynte de friskt på sprit, og til sist på rødvin. Putekrig, ivrig blitzfotografering, oppkast på flyteppet, skrik skrål og latter, en flyvertinne som skadet kneet pga «sitting» på gulvet i midtgangen, og høylydt flørting var bare noen av momangene som holdt oss med selskap denne rasende festlige flyturen. Som min kjære søster sa;

«Det er som å prøve å sove på en nattklubb»

Alikevel, frem kom vi, og selvom vi sprang litt i feil retning i Bangkok, selvom ikke alle fikk sove på denne turen heller, så kom vi ihvertfall frem til Taipei flyplass etter 26 timer på reise, og ble møtt med den gledesstrålende nyheten om at bagasjen vår var borte.
Styltene kom, ringene kom, faklene kom, men alle som ikke var i familie sin private bagasje, samt kostymene uteble.
«Faen. Vi har pressekonferanse i dag. Hva gjør vi?»
Lettere oppgitte tumlet vi utenfor, ble møtt av en nyankommet, og allerede telefonerendeTammy, og mens hun bisto i å snakke med personellet fikk vi oss endelig en røyk eller to, og humpa i en liten buss inn mot Hotellet.
En halvtime til å komme til hektene var alt vi fikk før planen var å dra avsted for å spise middag hos arrangørene Ya Ling og Yeah Yeah, men hva mer trenger man når man verken har truser eller tannbørste?
Nyheten om at pressekonferansen hadde vært, syv om morgenen, og at det aldri hadde vært meningen at Kassiopeia skulle være med på den fikk pulsene til å synke noen hakk, og gjensynet av Ya og Yeah var gledelig.

Middagen var god, bordet var lekkert, og det var fint å endelig se hjemmet til våre Taiwanesiske engler, men slitne var vi, både pga jetleg og reise.

(Det er merkelig at man kan bli så sliten av å sitte på rumpa og spise og sove i et døgn?)

Så, etter noen timer takket vi pent for oss, og etter en mislykka jakt på adaptere til pcene våre la de fleste seg nedpå, men sugen på å publisere blogginlegg og sjekke facebook trava jeg ut igjen, og etter en stund kom jeg tilbake med kald te på flaske og to store adaptere, og disse fikk vi til å virke, noe kjærestene i Noreg helt sikkert satte pris på.
Jeg misunner Silje som virker som hun har søvnevner som en nymfeparakitt-et teppe over hodet og vips-instant søvn så lenge man trenger. Og jeg misunner jentene som finner roen så fort i nye store byer. At vi bor sentralt denne gangen gjør det desto mer fristende for meg å kikke, og spasere rundT, jeg har allerede vært på to kvartalsturer og en lang spasertur i midnattstimen, å ligge stille er åpenbart ikke noe alternativ.

Ps,Nå som jeg var i ferd med å avslutte kom Resepsjonisten ut, spurte hvorfor jeg ikke ville sove, bemerket at laptopen min, Acer, er det mest kjente datamerket i Taiwan, og sa at jeg ligna på Leonardo Dicaprio. Da han i tillegg satte seg ned ved bordet og starta en lengre samtale, trakk jeg meg til sist tilbake til rommet. Klokka er bare syv i Norge, men den er langt over midnatt her, så jeg avlsutter her. To be continued!

Taiwan 3 #2

The path is in the walking
Lenge leve moderne teknologi!

Seks om morgenen, i passarsjetet på Friteaterets røde Caravelle, i full fart mot Gardermoen. Jeg har kaffe i kruset, jeg har musikk på øret, og nå er vi utvilsomt på vei. Reisen er lang, og dette er bare første del av mange, sist år tok reisen 25 timer fra Friteateret til Taipet flyplass, og jeg ser ingen grunn til at den ikke tar like lang tid å år. Det er imidlertidig ikke noe å gjøre med, forhåpentligvis får jeg publisert dette innlegget før vi forlater landets grenser, neste mulighet er ikke før Hotellrommet i Taipei.
Dagen i går gikk for det meste med til forberedelser og øving, vi pakket ned all staffasjen vår, forsynte oss med gaffa og isposer, og gikk gjennom showet i lillesal. Å gjøre det der med styltene på var så og si dødfødt, så øvelsen ble på bakkenivå. Alikevel, koreografien satt overraskende godt i kroppene fra i fjor, og de små endringene vi har gjort skled fint inn. Med andre ord er det ingen grunn til bekymring for de forestående showa på den andre siden av kloden, eneste som foreløpig er uklart er hvilken by vi virkelig skal til. Diverse rykter om hovedstaden har altså versert, men man vet aldri, det kan hende vi ender opp på bygda i år også, som turnelederen selv sier- Hvem vet hvor haren hopper. En ivrig bloggleser, som foreløpig skal bli anonym, har påpekt at bloggen inneholder for mange ord, derfor skal jeg gjøre som pappa sier, og fatte meg videre i korthet. Etter stemninga i bilen, selv på et så tidspunkt så tidlig som dette å dømme gleder vi oss alle fortsatt, om mulig mer enn før. Blir gøy å komme ned igjen, og jeg sier det offentlig her på internettet så jeg ikke kan snike meg vekk fra det senere; Jeg skal ta fire tatoveringer før jeg reiser hjem.
Og ukulela er med!

merk:skrevet i bilen på vei til Gardermoen, lagt ut på Laptop bar på flyplassen i Amsterdam. En haug kapitalistiske og unødvendige forviklinger fra griske flyselskap og en "liten" flytur som b.la involverte spising av snus er nå overstått. Tretten timer i fly venter, vi håper på seteskjermer.

#1 Taiwan alle gode ting er tre

Da avreisedatoen med taktfaste stormskritt nærmer seg skribler jeg litt på første innlegg til den blogginga for den tredje Taiwan turen. I siste uka har vi nå, på hver vår måte forberedt oss til turen. Det har vært diverse ting som måtte ordnes, selv om samme showet reiser ned er det ikke dermed bare å ta styltene under armen og reise, nei kostymer må freshes opp, rekvisitter og utstyr må lokaliserer og systematiseres, og koreografi og musikk på på plass. Alikevel, med internett og Friteateret som gode hjelpemidler har vi jobbet oss mot et resultat verdig en avreise om ikke lenge, og innen Mandag vil nok alt være så klart som det kan få bli.
Det har vært flere som har spurt oss hva vi egentlig skal dere nede, og for å si det enkelt, ifølge programmet vårt skal vi gjøre pressestunt, gjøre mini-show, jeg atnar det har noe med gate å gjøre, vi skal gjøre workshop, vi skal gå parader, og vi skal gjøre to veneu-show, altså på en slags utendørs scene. Men like fullt, alle tre årene har vist seg å være en eneste stor bråta av beskjeder og kontrabeskjeder, og når språkforståelsen ikke alltid er på topp ender det alltid med omkalfatringer like fullt, noe som har gjort det til en vane for oss å lage et fleksibelt show det er lett å røre omkring i. Og med. Men viktigst av alt,dette blir moro, det er nok p¨å vegne av gruppa jeg sier at vi gleder oss og at både sommerfuglene og reisefeberen har begynt å melde seg.

Mine tanker for tiden er hvorvidt jeg skal ta med disse effektene nedover.Planene er klare iallefall. Innspill mottas med takk;

-Ukulele