HVORFOR JEG VIL TIL AFRIKA

Hvorfor jeg vil til Afrika?
Hvorfor vil jeg ikke til Afrika?
Det er november, det er kaldt, det er mørkt. Det er surt, det er trist, det er uhyggelig.
Dette landet, Norge, et av de kaldeste og mørkeste på kloden. Beboerne, lurt trill rundt av en golfstrøm til å tro at det er mulig å bo her. Bare Alaska, Nordpolen og planeten Venus i vinterhalvåret har mer ugjestmildt klima. Vinteren varer i verste fall fra September til April, noe som er åtte måneder. Mørketida varer fra slutten av august til Mai, noe som er to ytterligere måneder, altså ti.Dette mørksinnede landet er med andre ord velsignet med kun to rene sommermåneder, Juni og Juli, og selv innenfor disse månedene er nettene til tider iskalde. De stakkarslige sommermånedene i Norge tilsvarer den beinkalde vinteren på Cuba, i Egypt, i Kina. Mørket legger seg som et bekmørkt teppe før folk har fått badebuksene opp av vannet, før man får sagt solkrem er det vinter igjen. Den globale oppvarmingen har ikke gjort annet en å fjerne halvparten av årstidene våre. Våren og Høsten er to overgangsårstiden, ofte velsignet av romantikere og diktere. Disse har i likheten med sympatien for årstidens gjennomganglige skifte forsvunnet fra tilværelsen. Kun vinter og sommer står igjen, hvorav på tross av global oppvarmning den ene spiser den andre. Sommeren blir stadig kortere,vinteren stadig lengre. Sommeren i Norge har gjennomsnittlig ikke mer en fem uker i høysetet. Fem uker av 52 utgjør en knapp tienedel, som ikke engang i seg selv holder mål som ren sommer, ettersom det Nordboende alibiet har en hyppig tendens til å regne vekk, eventuellt ganske enkelt utebli. Folk utenifra kan ikke forstå hvordan Nordmenn holder mørket og kulda ut år etter år. Og foruten melkesjokolade fra glade kuer og høyrevridd velferd sverger vi til den Norske sommeren. De få ukene i “sol” og “varme” veier opp for de resterende 47 ukene med snø, mørke og minusgrader. Ettersom en majoriteten av den Norske befolkning reiser vekk fra det forblåste landet sitt nettopp i disse månedene blir konklusjonen til de betraktende at Nordmenn elsker snø. Ja, elsker Nordmenn snø? Det er ingenting vil heller vil en å tryne rundt i våt gugge ti måneder i året, i selskap med hylende småkrapyl og demente besteforeldre. Hvorfor drikke kald boksøl og gå i bar overkropp døgnet rundt når man kan kline appelsin og kakao i vantene og få snø i underbuksa?
Nordmenn elsker åpenbart å hutre i seg sammenklemte brødbiter med brunost mens man er våt i ræva, det må de gjøre, ellers hadde man ikke reist til fjells og skvisa vinteren når den omsider viser tegn til å gi seg i lavlandet.
Ja, det er konklusjonen. Vi elsker snø, kulde og mørke, og vi liker egentlig ikke den Norske sommeren, vi reiser til Mallorca og drikker oss syndens to uker i året isteden.
Vi blir ikke i veien mot nord fordi vi liker varme, åpenbart, nei vi elsker snø,minusgrader, og generell sosial fiendtlig angst. Bortsett når vi to dager i uka dropper alle hemninger, forkledninger og drikker opp pengene våre mellom 1 og 3.
Det er slik vi har levd de siste seksti årene, hvorfor forandre på et vellykket opplegg?

Hva da med oss som ikke liker snø.
Hva med oss som liker sommeren? Hva med oss som liker sommeren så godt at vi ikke trenger noe annet?
Hva med dem, hva med de stakkarslige få, som foretrekker tropenetter, sol, t skjorte og kortbukse , kald øl i 30 grader kl 02.00 på natta? Badetemperatur året rundt, ferie likesågodt i Januar som i Juli? Muligheten til å når som helst gå ut av leiligheten i nøyaktig det man har på seg, aldri mer jakke, aldri mer lue, aldri mer vanter man kan glemme igjen, og aldri mer støvler. Om du er naturist kan du forbli det året gjennom. Om du slår et gedigent hull i veggen kan det forbli der? Om du er friluftsmenneske kan du forbli ute resten av livet? Du kan overvintre i parken, du kan spise frokosten ute kl 6 om morgenen i Februar, og fremdeles nyte strålende solskinn og plussgrader.
Hva er mothaken? Snøen? Ski?
Ferie er tingen. For min egen del har jeg ingenting imot å stå på ski. Jeg har heller ingenting imot skøyter, snøballkrig og klamme underbukser i selskap med våte ben. Men jeg moderer samtidig meg selv til å være godt fornøyd med å fryse i to uker, fremfor 52. Og om noen savner den klamme bitende driten ytterligere etter fjorten dager i det gode gamle kjemikalavfallet er det heller ingen som hindrer enn i å dra på ferie to ganger i året. Til og med tre. Er du en rik vestkantfaen, dra på ferie fire ganger i året, eller ti. Men hvorfor? Hvorfor blir man frivillig i dette landet? Hva er så inni helvete digg, med snø og vinter?
Påskuddet for å være innendørs? En god anledning til tv, videospill, aviser, og peiskos? For all del. Ingen går på ski hver dag vinteren igjennom. Ingen er glade og fornøyde i Mars måned, da den evinnelige vinteren omsider går mot en stakkarslig vår. Eller i alle fall mildifisering. Stigmatiserende nykåt og lykkelig vår, så vi nok en gang kan gå fra å trampe i frossen salat til fersk, og glede oss til ti sekunder med sommer før den nidkjære vinteren nok en gang banker på døra. Ingen med vettet i behold og over 11 gråter når våren kommer, ingen ånd i lampe finnende oppdagelsesreisende fra Norge ville ha ønsket seg en lengre vinter.
Med andre ord, alt med måte. I en vedvarende sommer vil man omsider gå lei. Lei av solkrem, lei av utslett, lei av varme og dehydrering. Ikkeno problem? Bli inne?
I et konstant sommerlig klima vil man kunne motarbeide følelsen av å gå glipp av noe hvert sekund man tilbringer innendørs (slik Nordmenn ofte gjør i Juli) , og dermed gjøre nettopp slik man vil. Ønskes det å være inne for å lese avisen og knulle hunden? Værsegodtakkskalduha. Bli inne. Bli inne så lenge du vil, forbli inne til sofaen gror seg fast i rumpa, og tven kortslutter av utmattelse.
Bli for all del inne og kom i kontakt med ditt sanne jeg mens du tømmer kjøleskapet og får gnagsår på tastaturfingra. Men husk samtidig på at i samme sekund som du trer utenfor, uansett når på året eller døgnet det skulle være, husk at i det vilkårlige øyeblikk du setter de svette beina utenfor døra…

Er det sommer , sol og absolutt ingen snø.

Så derfor.Derfor vil jeg til Afrika. Eller Asia, eller Amerika, men helst så langt sør som mulig. Ta meg bare vekk herfra, fra mørke, introverthet og slaps. Ikke alle andre steder en her. Men nesten. Vekk fra vesten, vekk fra Europa, eventyrlysten er en brennende tørste, Norgebatteriene er på overtid tomme, og lades ikke opp med seks dager på flatfylla i Tenerife.Jeg gir jamt faen i hvilket kontinent eller land jeg havner i, bare det er tropisk. Bare temperaturen aldri havner under 20 grader, og jeg slipper å ha skjerf på er jeg fornøyd. Jeg vil drikke øl i bar overkropp midt på natta. Jeg vil bade (om så i plaskebasseng) på julaften. Jeg vil gå barbeint i November, og jeg vil aldri i mitt liv stå på ski igjen.
Tusen ganger mer en å smelle trynet i utforbakken og ramle på bakglatte ski i kladdeføre vil jeg dykke. Eller surfe,stå på vannski, strikkhoppe, klippestupe. De er bare fantasien som setter grenser for utendørs aktiviteter. En million ganger heller en å få snø i støvlene vil para-glide eller fiske. Seile. Ro. Supe, sykle, spille, og spise.
I bar overkropp.

Feh tjou gendi

Ferdig,Finale,Finito

Sekkene er veid og pakket, roomservicen er betalt, og passet er i baklomma.

Siste show er spilt. siste applaus er høstet, og den siste Taiwan pitjå er tom.

Med andre ord er Taiwan eventyret i praksis over for denne gang, nå gjenstår bare den lange reisen hjem, og tilbake til hverdagen. Vi skal sitte påfly og sove og spise sammen et døgns tid før vi tar farvel med hverandre, og sørgelig nok ta farvel med hverandre, før alle går hver til sitt. Anna tilbake til Bergen, Silje til Kristiansand, Maria og Ida til Oslo, og undertegnede til Bø og Porsgrunn. Vi har gjort vårt her, og følgelig skal vi ikke trylle mere sammen på lenge, vi har kommet til enden av veien, og akuratt nå føles det ikke annet en trist.

I går var vi på universitetet stort sett hele dagen, der vi først hadde workshop med voksne og godt voksne dramaintresserte, og etterpå gjorde siste show.

Workshopen var et friskt pust, det var omlag ti-tolv oppmøtte pluss et par fotografer, og programmet ble mottatt godt. Etter et udrag fra showet vårt, inne og på vegg til vegg teppe lekte vi både dansehermegåsa, atomleken og gorilla vrengtryne før vi la lista høyere og ga oss i kast med både karakterstudie og gruppeimprovisasjon. De prøvde virkelig, og det virka som de både syns det var intressant og moro. Robotmannen møtte den sjenerte tenåringen, og kung fu masteren avvikla flere disputter med hengehodet.

Før det ringte ut til mangojuice og røkt kylling rakk vi å få en hel del opp på stylter, og jaggu klarte vi å få selveste Ya Ling opp også.

Helt til sist viste jeg et utdrag fra klovneshowet. De er fortsat moro å høre jentene brøle av latter, selv om det skyldes uforutsette ting.

Etter lunsjen inspiserte vi spillestedet, som hadde i likhet med lydbilen hadde blit flyttet pga vinden. Som de fleste sikkert skjønner; Det blåste.Og ikke litt. En ekte, asiatisk tyfon var på vei, og faktisk blåste det så mye, selv på det mest skjerma stedet, at det var uforsvarlig å gjøre ildshow. Vi samla alikevel publikum der de vandra rundt på campus til en ganske så stor folkemengde, og da musikken starta var det ganske så fullt både av studenter og barn.

Det var et stunta show, på nytt sted, i sterk vind, og som ikke det strengt tatt var nok fomla lydmannen noe til de grader med musikken vår. Musikk uteble, musikk kom for tidlig, fremmed musikk kom ut av høyttalerne, og feil musikk kom på feil tid. Alikevel stunta vi en erstatning for flammeshowet, da Tobias i en ganske utagerende stil på en høy kant bakerst på scenen kledde av seg til bare slim-fiten var igjen for så å iføre seg deler av klovnekostymet.

Jeg har fortsatt ikke spilt Koko i tigths før, og på tross av hvor behagelig det var påsto en anonym søster at attributtene muligens var i sterkeste laget for barna.

Uten at noen rømte fullførte jeg alikevel klovnestuntet, før vi sammen tok en diger applaus, og forlot åstedet uten å gjøre mer ugagn.

Deretter ble vi for siste gang tatt med til en kafè, og det er ganske fint og litt vemodig at først

denne kvelden var samtlige jenter for sultne til å være skeptiske, og langa innpå både av det ene og det andre. Det er morsomt å høre"kan du sende meg blekkspruten" fra en matskeptiker, og det er enda bedre når det innrømmes at det faktisk var ganske godt med djevelrokke og stekte dumplings.

Jeg avslutter bloggen med å si tusen takk for denne gang, det har vært et eventyr av de store å være her, ikke bare med de flotte arrangørene, men også med de fantastiske fire.

Ida, som danser og stylter med grasiøse bevegelser selveste perleporten verdig aldri lar seg stresse av verken manglende skuespillere eller brannskader, og som ikke har kjølhalt meg en eneste gang etter to uker med cheesy kommentarer og oppskrapte legger.

Silje, som smiler til alle døgnets tider, som aldri snur seg vekk når jeg tar frem kameraet eller tramper i salaten, og gir vinger til publikum selv fra asfalten.

Maria, som alltid har et øre for alt, alltid har hodet i behold, og setter alle de andre foran seg selv, og ikke ser problemer, bare løsninger.

Og selvfølgelig kjære flotte søster Anna, som holder rundt oss alle og hele turen, du er den beste. Uten deg hadde ingenting av dette vært mulig.

Takk alle sammen

Tzai tien

, og jeg snakker på vegne av alle når jeg sier det uten tvil har vært et fint et.

Takk til dere som har lest bloggen, takk til alle arrangører,teknikere og egentlig alle sammen, det har vært flottflott og finfint å være her!

Ni ao samba

Nesten river ingen mann av hesten

Selvom vi synger på siste verset her nå er det alikevel ikke over før det er over, og jeg må korrigere meg selv. Kort innlegg i dag, og det aller siste i morgen, for å opprettholde en dekkende blogg til det siste. Siden dette alikevel ikke er det siste innlegget sparer jeg tårene til i morgen og beretter heller om det siste døgns meritter.

En ny dag, et nytt show. Men på samme plass, og for siste gang. Siste show på venuen er unnagjort, og kun workshop og show på universitetet gjenstår. Vi overvar også en gedigen tilstelning i går, da høytstående mennesker i kommunen og etcetera høytidelig delte ut planketter til alle deltagerene. Vi ble ropt opp på scenen med brask og bram, og fikk erverdig overlevert en innramma plankett der Theatere Kassiopeia ble takket og gjort stas på. Så måtte vi smile, klemme hender og posere for cirka hundre og femti kameraer. Mat hadde de også, og ikke rent lite heller. Synd det var så kort tid siden frokostbuffeen på hotellet. Etter seremonien hadde det tekniske laget stelt i stand en mindre andektig, men desto mer livat takkerseremoni der vi alle sammen ble klemt, klappa for, og fikk hver vår pose med caps og t-skjorte fra festivalen, pluss bøker med bilder fra avisene og programmet. De hadde også tatt med seg to flasker champagne, men av frukt sådan, ettersom kveldens show fortsatt gjensto. Denne begivenheten var mildt sagt rørende, og vi takket hverandre for en bra festival og syns egentlig det var litt sørgelig alt sammen. Veldig koselig det der, og veldig fin sammenkomst.

Etter vi hadde tørket tårene dro vi avsted på ekspedisjon mot stranda, men da taxien stoppa i et lyskryss fikk vi øye på en sjappe som leide ut rickshawer. Dette viste seg å være av interesse for oss, spesielt siden vi formelig jumpa ut av drosjen og praia nye farkoster.
En tandem og en fireseters rickshaw med vogn rulla kort tid etter ut fra sjappa, og vi tråkka rundt på måfå en god stund. Det var moro, men også farlig, spesielt siden det blåste kraftig, og humpene var mange. Det ble fort klart at koordinasjon og samarbeid var essensielt om vi ikke skulle havarere. Etter mye tråkking og svinger fant vi oss uten videre på en traffikert vei, og der ville vi ikke være. Følgelig kutta vi av og inn i en park der vi sirkla rundt to ganger, og til sist fant en trivelig kafè. De glade innehaverne som satt ved bardisken med rødvin og pizza fortalte oss at kafeen var en bule mest for venner og lignendene, og at kun et fåtall av punktene på menyen var tilgjengelig for øyeblikket. Dette satte derimot ingen demper på stemningen, heller ikke at det tok litt tid før maten kom. Det virka som kafeen var en del av innehaverns private hjem, og at hun og vennene hadde vært ute på en solid rangel kvelden i forveien. Mens pizzaen vår stekte ble det både skålt og shotta ved bardisken. For et fett sted! Maten var god, og betjeningen hyggelig. Glade og fornøyde sykla vi videre, og da showets starttid nærmet seg med sjumilsstøvler praia vi etter litt om og men en ny (sort) taxi og kom oss frem til spillestedet.

Showet gikk upåklagelig i dag også, jentene har kommentert en klar forskjell fra i fjor, da vi spilte tre show daglig og kom inn i rytmen fort. I år har vi hatt fri flere dager og kun spilt et show per dag. Det ble kommentert at vi egentlig først har funnet den egentlig flowen først nå mot slutten, siden det alltid tar litt tid å spille et show inn. Alikvel vil jeg skrive under på at vi har spilt gode show hele veien, og at gårsdagen også fungerte, med unntak av at et lite barn var to sekunder fra den visse død. Mot klimakset av flammeshowet går undertegnede så langt mot publikum som sikkerheten tillater, og "slår ut" alle jentene med en kjempeflamme. Ti sekunder før dette skal skje løp (!) en ung dame over scenen, og hjertet mitt banka i sambatakt. Det var nære på, tenkte jeg, og gestikulerte og blikka så godt jeg kunne med kjeften full av lampeolje. Men som om ikke første nesten ulykke var nok, TO sekunder før flammen reiser jaggu en liten gutt (antageligvis sønnen) seg opp, og på tross av mine halvkvalte lyder og vifting med den ledige hånden løper tamegrakker`n han tvers over plassen og av scenen. Et sekund senere, og det kunne virkelig ha gått galt. Alikevel var alle like hele etter showet, og vi pakka sammen, takka alle igjen, og dro avsted. En verdig avslutning indeed.

Om ideen med å smøre trynet til Tobias inn med leppestift var så god får være en annen sak.